Ah, det er så deilig med nye TV-serier. Ser Breaking Bad, nok en genistrek fra amc, de som sender Mad Men. Jeg prøvde å begynne å se den en gang tidligere, men fikk liksom ikke helt dreisen på det. Men som Walter sier; det er bare å apply yourself, så går det bedre.
Kort fortalt; Walter White får beskjed om at han har lungekreft, og siden han er en kjemilærer på dårlig lønn, med hjemmeværende kone, en handicappet sønn og en baby på vei, har han akutt behov for penger både til behandling og ikke minst til å hjelpe familen etter at han dør. Så han setter i gang sammen med en tidligere elev å lage narkotika – og som den geniale kjemikeren han er lager han det beste som fins, selvfølgelig.
Ettersom Walter ikke akkurat er vant med å håndtere det kriminelle miljøet, og partneren hans Jessie er dum på omtrent samme nivå som broren til Sookie i True Blood, baller det fort på seg med det ene problemet sykere enn det andre. Det er morsomt, det er spennende, og til tider veldig rørende også. Fine TVn!
Har vært i bursdag med verdens fineste folk, med strålende mat og underholdning og taler og alt som er. Sånn vil jeg også ha bursdag en gang! Med sittned-middag og taler og sånt. Jeg lever åpenbart i den villfarelse at jeg ennå er 22 og det er nok å åpne døren, og så har folk med seg en pose med øl. Må revurdere festbegrepet mitt, kjenner jeg.
Uansett; forretten var asparges med parmaskinke og parmesan, og etter en tur på toalettet føler jeg behovet for å gjenta meg selv.
Det er et kompetansemål (dette er 17. mai-ordet i norsk skole om dagen, kompetansemål er det elevene skal kunne, og det er livsviktig å lære dem det) i videregående skole, på mediefag at elevene i andre klasse skal kunne “gjere greie for arkitekturen til Internett”.
Kan du det? Eller viktigere; aner du hva de spør om her? Hva i alle dager mener de med arkitekturen til Internett?
Sitter og gjør mitt beste for å se gjennom NRKs dokumentarer om murens fall. Noe som tar dobbel som langt tid som nødvendig, samtidig som jeg bare får med meg halvparten av innholdet. Det bufrer og bufrer, og når det ikke bufrer så fortsetter lyden mens bildet henger.
(Update: Noen ganger stopper filmen helt av seg selv og begynner fra begynnelsen igjen…)
Den der bufresketsjen blir bare mer og mer aktuell, dessverre. Kan vi ikke bare løse dette snart?
Fan av Beat for beat også nå. Jeg blir helt sånn uforholdsmessig glad av det. Gidder ikke å skamme meg en gang. Og så blir jeg jo så forelsket i menn som kan synge. Heldigvis spiller de ikke gitar samtidig, da hadde jeg vel stilt i publikum også.
Praksisen avsluttet med to timer som endte med applaus fra elevene en sen fredag ettermiddag, øl i huset, nybakt brød, og Bjarte Baasland hos Skavland om litt. Vet ikke hva som skulle gjort denne dagen bedre, jeg tror muligens George Clooney måtte kommet på døren. Eller Jon Stewart. Eller begge. Akkurat der er jeg relativt frisinnet.
To dager igjen av praksisen – så skal jeg bare levere en oppgave om den, og så skal jeg seriøst vurdere om jeg skal fortsette eller ikke. Kan vel ikke avgjøre det sånn der midt i kampens hete, antagelig. Men det som er helt aldeles sikkert uansett er at tenåringer er fine folk. Hvordan man får dem til å gjøre det man vil er imidlertid fremdeles en gåte for meg.
Har akkurat avsluttet Panserhjerte, den siste Harry Hole-boken til Jo Nesbø. Og jeg skal slett ikke røpe noe som helst, siden jeg kjenner opp til flere som er midt inni ennå. Annet enn at jeg fremdeles er forelsket i Hole. Han er jo så veldig en sånn mann som man vil redde. “Men jeg da! Ligg med meg da! Da blir du lykkelig! Jeg lover!” tenker man hele tiden. Jeg vet ikke helt hvorfor menn liker de bøkene, det er så mye der som handler om kvinner som vil redde Harry.
En periode midt i der så trodde jeg at jeg hadde løsningen og at Nesbø hadde mistet grepet. Det var liksom så såre enkelt, og jeg følte meg som en sånn som alltid vet hvem morderen er. Jeg var miss Marple, rett og slett. Hvilket var en deilig følelse, jeg vet jo aldri hvem morderen er. Jeg ser jo om igjen Poiroit-krim på TV som jeg har sett før, og jeg har lest bøkene før, men husker jeg morderen? Niks. Borte vekke i hodet. Det er da veldig interessant? Det må jo være enten fordi jeg fordøyer krim som om det var seigmenn, eller fordi jeg er dum i hodet. Jeg velger den første tolkningen. For det var det samme denne gangen også. Jeg gikk rett på det forfatteren ville jeg skulle gå på. Dustekjerring.
Er det god litteratur? Nei, kanskje ikke. Er det god krimlitteratur? Så absolutt. Vil jeg fremdeles at Harry Hole og Jo Nesbø skal smelte sammen til en skikkelse og flytte inn her hos meg? Oh, yes.
Jeg får ikke helt til den der skolen altså. I mitt litt naive hode har jeg trodd at skolen var som før, men det er den jo ikke. Og jeg likte skolen før. Jeg innser jo selvfølgelig at det henger sammen med at jeg var skoleflink, men altså; det er nå en gang sånn at noen er voksne og skal fortelle elevene noe de ikke vet fra før, og noen er unge og trenger å lære om verden. Trodde jeg.
Men det er jo ikke sånn der ute nå for tiden. Nå skal man bare være flink til å komme opp med utrolig kreative ting de skal gjøre på de bærbare PCene sine hele tiden.
De har ikke prøver, de har “vurderingssituasjoner”. Prøver virker visst ikke lenger, er man enige om.
Og når man har praksis og sitter bakerst i klassen og følger med så ser man jo at på PCen sin er de på Facebook hele tiden. Noen spiller Doom. Og kanskje to stykker gjør det de skal. Det er bare så sjukt deprimerende det hele, at nå tenker jeg at jeg ikke kan være der og være del av et undervisningssystem som gjør norske elever så faglig dårlige som de jo er.
Og så kan det jo hende at man har litt uflaks med hvor man har praksis, hva vet jeg. Men det at det konkluderes at elever ikke kan følge med på vanlig undervisning i 45 minutter og at man derfor må komme opp med undervisningsopplegg som er som en dag hos Stig og Stein med lek og moro, noe jeg forøvrig har vært utsatt for på jobb og som er rent HAT fra min side; det er ikke en skole jeg vil jobbe i, altså.
Jeg prøver å ikke slutte på dagen hver eneste dag, men det holder hardt. Jeg har jo gjort det noen ganger før i mitt liv, hver gang når jeg har våget meg over i en jobb i staten. Og jeg burde hørt på Stranger, som prøvde å minne meg på når jeg luftet denne ideen om skolen, hvordan det har gått alle de andre gangene jeg har begynt å jobbe i staten; innen tre måneder har jeg gått i raseri. Men lærer man? Neida! Hvilket jo er ekstra deprimerende når man prøver å gå inn i et yrke der man skal lære andre noe, når man selv åpenbart ikke lærer en dritt…
Ingen har noensinne klart å fange reality-TVs idioti og gode sider på en gang som Nissene på låven, Espen Eckbo og Kristian Ødegårds aldeles geniale realityparodi fra 2001. Og jeg sitter og ser gjennom alt sammen selv om det er oktober, fordi jeg skal vise det til en skoleklasse i morgen.
Ingenting er bedre enn parodi for å få frem hva objektet man parodierer handler om. Og det er så bra! Hurra, hurra, fineste ever. På Platekompaniet selger de den ikke før i november. Som om det var en annen slags marsipangris. Nåvel, om dere får lysten over dere så finner dere vel måter å få sett den på.
Og jeg tenker at jeg muligens må tvangsinvitere folk på grøt og gjensyn hver dag i hele desember. Consider yourselves warned…
Ah, det er så deilig med nye TV-serier. Ser Breaking Bad, nok en genistrek fra amc, de som sender Mad Men. Jeg prøvde å begynne å se den en gang tidligere, men fikk liksom ikke helt dreisen på det. Men som Walter sier; det er bare å apply yourself, så går det bedre.
Sendt av idaho 
Sendt av idaho 
Sendt av idaho 
Har akkurat avsluttet 
