Jeg kommer fremdeles ikke over privatflyet til Jens. Og så går han altså ut i pressen og forsvarer det med at “det er slik jeg alltid reiser, det gjør alle statsledere.” Har han ingen som kan fortelle ham at det muligens var det verste han kunne sagt? Snakker han ikke med noen? For å sitere Marie Simonsen fra radioen i går; “det er lenge siden statsministeren bodde på Tøyen”. Dustemikkel!

Jeg har vært en helt udugelig kinogjenger de siste årene, men jobber meg nå gjennom det grøvste etter skippertaksmetoden. Så jeg har sett mye ræl i det siste. Med en og annen perle innimellom. Grabben i graven bredvid, for eksempel. Hurra for romantiske komedier som funker, få ting jeg blir mer glad av.

Og Michael Nyqvist! Jeg må bare si det en gang til: Michael Nyqvist!

neste gang en politiker våger å prøve og få meg til å få dårlig samvittighet fordi jeg flyr to ganger i året, skal jeg skrike høyt: “Privatfly! Til klimamøte! Fuck off!”

Hele høsten har vært så sjukt deprimerende, med verdens aller dårligste studie på timeplanen. Og praksis. I skolen. Fri og bevare.

Så jeg har ikke orket å trene, enda jeg vet godt fra før av at ingenting er bedre for å bekjempe dårlig humør enn trening. Men nå er semesteret over, og vips fant jeg meg selv på treningssenteret i morges. Og tatt i betraktning at min fysiske aktivitet i høst har bestått av å gå frem og tilbake langs grufulle ring 2 til Blindern, så måtte jeg skuffende nok gå relativt langt ned i kilo på vektene. Men deilig var det lell. Og så er det jo alltid så mange rare folk å glo på – høydepunktet i dag var en metalfyr med Tommy Lee-hår og mascara. Mascara! Klokken 10 på trening! Jeg gir meg ende over, ungdommen er rarere enn noensinne.

Altså, plutselig kom jeg på at jeg var forelsket i Will Smith den gangen da han var the Fresh Prince of Bell Air. Og så er han sammen med den samme konen han har hatt i tolv år, og de er jammen nesten like gamle. Og hun ser ikke sånn tulleung ut, hun ser akkurat så gammel ut som hun er. Og de er så pene! Og så de der barna som er enda penere, og hadde man vært i det vrange hjørnet kunne man jo sagt at det var feil å ta meg seg barna på scenen sånn. Men det gidder jeg ikke. Fine familien.

Så får det nå være så sin sak at artistene på Nobelkonserten ikke akkurat er det mest spennende verden noensinne har sett. Jeg velger å være grei, det er så sjeldent jeg gidder det at jeg blir lett overrasket selv her jeg sitter.

Jeg har, som en av studentene ved dette aldeles gjennomgående dårlige PPU-studiet, blitt valgt ut til en referansegruppe som skal i møte med instituttet i dag for å komme med våre innspill om hva vi syns om studiet så langt. De vet nok ikke hva som venter dem. Jeg har absolutt ingen sperrer på å fortelle dem absolutt alt jeg syns har vært feil dette semesteret. Jeg prøvde å tenke gjennom om det ikke var noe positivt å si, men nei. Elendig fra a til å.

Og jeg gleder meg noe så innmari til å fortelle dem det!

…er at Ragnar Hovland skal samle alle Innsidene sine fra Dag og Tid i en bok. Det er få ting her i verden som gjør meg mer glad sånn i hverdagen. Jeg ser for meg at det skal være en slags bruksbok. Man kan slå opp på det man trenger i gitte situasjoner, og vips; en liten Hovland-betraktning. Det hadde vært fint, det.

For legger Dag og Tid ut Innsidene på nett? Nei, det gjør de ikke! Nynorskinger er greie folk, men her syns jeg altså de må jobbe litt mer med å tilfredstille folket. Hvem vet, kanskje vi skifter målform om de bare er litt greie?

Jeg merker meg to språklige tendenser blant mine bysbarn som i likhet med meg har “forlotte Bergen for bestandig”.

Den ene kan man høre i NRK opptil flere ganger i uken, sterkt frontet av Hans Wilhelm Steinfeld og Ole Torp. Jeg vet ikke helt hvorfor de velger denne varianten, men de snakker altså mer og mer bergensk, så til de grader at ingen snakker sånn der hjemme. Det er noe med skarringen, den er dratt ut i sin ytterste parodi. Veldig rart.

Men disse har i det minste tonefallet i behold. Det har ikke den andre gruppen, mer frontet på kunstnersiden, av for eksempel Vibeke Løkkeberg og før i verden også av Arne Bendiksen. Her hos meg kaller vi det “å ta en Bendiksen”, når man legger østlandsk tonefall oppå en bergensk grunndialekt – resultatet er ikke bra altså. For vi går opp og ned på helt forskjellige steder i setningen, og når man blander det så høres man ikke riktig klok ut. Litt som en snakkedukke som har gått i stykker.

Kommer det der av seg selv? Lander man på den ene siden en dag, helt uten å kunne velge? Vips, så høres man enda mer enerverende ut enn man allerede gjør?

Nordlendinger har det med å kunne havne i samme fellen, han der Geir Lundestad på Nobelinstituttet høres jo heller ikke riktig klok ut, sånn dialektmessig.

Har blitt sittende her og se på filmen etter Robinsonfinalen, Knocked Up, og det er altså muligens det største makkverket i nyere filmhistorie. Ville de to på noe tidspunkt ligget sammen i en normal verden? Ville hun ha fått barnet? Ville han stilt opp? Ville hun blitt forelsket i ham? Ville ingen på jobben skjønt at hun var gravid? Ville hun forøvrig fått jobb på skjermen sånn helt ut av det blå? Ingenting gir noen mening! Hvorfor lager de disse dustehistoriene? Jeg gidder ikke å sjekke, men jeg håper inderlig at den ikke spilte inn noen penger og at noen ble konkurse uteliggere ved å satse penger på dette vissvasset. Og så sutrer filmbransjen over nedlasting og at de ikke tjener penger lenger. Til pass, sier jeg bare.

Allergi mot frukt og grønt pleier av en eller annen ubegripelig grunn å ikke gjøre utslag om de aktuelle fruktene og grønsakene varmebehandles. I hvert fall vanligvis. Jeg har akkurat bakt noen epler med smør og sukker og kanel og trodde at det skulle gå helt finfint.

Nå sitter jeg her med en opphovnet masse der øynene vanligvis er. Det ene er så vidt litt åpent sånn at jeg finner frem på tastaturet. Det andre er helt borte inni opphovnet ansikt. Neste gang jeg får lyst på smør og sukker og kanel skal jeg bake skillingsboller.