Og så kom jeg i skade for å si tverrsoversløyfe, og trodde et øyeblikk at svensken skulle stryke med av latter. Han fikk ikke puste etterhvert, og kom ikke over dette utrolig latterlige ordet. Og han argumenterte da med en viss kjærlighet for det norske for at det han likte så godt med norsk er at vi ikke omskriver noenting, alt er rett frem. “Jaha, her har vi en sløyfe. Men den er på tvers. Jaja, det får bli tverrsoversløyfe, da”.

På svensk heter det forøvrig flue. Eller fluga da, som de sier der borte.

Jeg liker tverrsoversløyfe, jeg. Syns det er et overordentlig fint ord. Og nå altså med ny funksjon, det kan underholde en svenske i minst en time.

Dette forklarer jo forøvrig hvorfor svensker på ramme alvor tror at banan på norsk er gulebøy. Det er det der bokstavelige. Jeg har bare aldri skjønt at det var det som var greia.

Så jeg har kjøpt meg hjelp. Men det kjennes jo så veldig feil å ikke gjøre noe selv, så jeg luter og oljer gulv, etterhvert som håndtverkeren er ferdig med å legge dem, rom for rom. Jeg hadde helt glemt hvor mye jobb det faktisk er. Og at jeg er ti år eldre enn sist jeg gjorde den jobben. Vondt i kroppen på de underligste steder.

Snekkeren kunne forøvrig fortelle meg at det er ingen som vil ha tregulv lenger, det er skikkelig ut. Bare parkett nå. Men jeg vil ikke ha parkett, den er hard og streng og ser ut som om den hører til på et kontor. Jammen ingen vil jo skrubbe gulv lenger, sier han. Dem om det, jeg vil ha myke treplanker under føttene. Så skrubber jeg akkurat når det passer meg.

Og mens jeg venter på flyttebilen pakker jeg kasse på kasse med bøker og lurer på om jeg egentlig, egentlig trenger dem alle sammen. Mens jeg lurer på det gir jeg vekk andre ting på Finn. Og selger noen. Fremdeles forbausende mange ting igjen, uansett hvor mange jeg gir bort. Det fortvilende med å henge mye på Finn er at jeg jo kommer over så mange andre ting jeg vil ha, så jeg har kjøpt flere enn jeg har solgt. Veldig upraktisk, når planen var å ende opp med et mindre flyttelass. Not so much.

Før var vi slemme, da kalte vi dem degoser og døgenikter og manjanafolk. Men så plutselig så var alle Eurofolk, og alle glemte at kulturforskjellene i nord og sør har vært der fælt lenge. Og vi kan jo godt slutte å være slemme og bruke stygge ord, det tjener jo ikke til noenting, men vi kan jo høre på Max Weber om den protestatiske etikken for eksempel. Ikke helt umulig at den teorien fremdeles holder vann.

Og så kan vi jo alle sammen, mens vi raljerer over kokoøkonomien i Hellas, hvilket det jo er god grunn til å gjøre, tenke på alle pengene vi har brukt i Hellas noensinne og fundere på om de er moms- og skatteregistrert.

Samtidig, i et helt annet land: Jeg driver på med å skaffe meg håndtverkere om dagen. Foruroligende mange av dem spør “vil du ha det på regning?” Hvilket jo er en ren gresk tragedie, egentlig. Ikke aner jeg hvor mye det er av dette altså, jeg har bare et tilfeldig utvalg å forholde meg til. Men de okker og stønner og sier at “jammen da må du jo betale moms, altså!”

Som om det kom som en bombe. Som om enhver idiot forstår at det gjør man jo ikke. Så når jeg sier at ja, jeg vil gjerne ha det på regning, så hører jeg hvor duste de syns jeg er, helt gjennom telefonen.

Så ikke bare grekerne altså. Litt her også.

Det var denne forøvrig, jeg vet ikke om noen av dere husker debatten eller selve objektet for saken, denne uendelig underlige “dokumentaren” om livet på Holmlia?

Men det jeg egentlig lurer på er: Siden den nå dukket opp her og jeg måtte lese den igjen siden jeg helt hadde glemt denne saken, så så jeg en enerverende gramatikkfeil – ett skulle vært et. Så jeg rettet det.

Og dermed så dukket den opp som en ny sak i min feed og ventelig i andres også.

Er det sånn det funker? Dukket den opp i noen andres feed som en ny sak? Anyone?

En gang i tiden var jeg så forelsket i Robbie at jeg fikk lov på jobb til å ikke å være med i et viktig møte fordi MTV hadde en Robbie-special og jeg fikk lov av sjefen min til å sitte på plassen min hele dagen og se på TV. Dette må jo ha vært i 1998 eller der omkring. Da jeg sluttet i den jobben i 2ooo fikk jeg en helfigur Robbie pappfigur i avskjedsgave. Fine jobben.

Men konserten på Knebworth kjennes ikke så lenge ut siden, selv om fakta jo sier at det er åtte år siden. 125.000 mennesker var det der, og der var bare sol og glede hele kvelden.

Men sånn noen år før denne bølgen så kom en av de mest fantastisk vakre poplåtene ever fra en av gutta fra fjorden. Og nettopp så sang Willy denne i bursdagen til broren min, og for dere som ikke vet om Poor Rich Ones eller William Hut; hør på denne! Vakreste som fins.

Men likevel altså. Jeg klarer ikke å se Voldemort uten å se et helt annet ansikt der. Han som selv vil bestemme akkurat hvordan verden skal se ut, og de som ikke passer inn må dø. Voldemort og hele Potter-universet fikk plutselig en mye viktigere betydning. Jeg klarer ikke ta trikken forbi Domkirken uten å konsentrere meg for ikke å gråte. Jeg blir fremdeles irrasjonelt rasende, jeg våkner fremdeles og tror et øyeblikk at det ikke skjedde. Og så kommer den der følelsen av at faen, det er jo sant, jo! Og så kommer kvalmen.

Og så prøver jeg å skjønne hva som foregår i England, og jeg prøver å forstå verdensøkonomien og sulten på Afrikas Horn, men fremdeles er det helt ullent i hodet.

Den første uken etterpå var jeg alene på jobb. Og jeg vet at jeg var der. Jeg husker bare ingenting av det. Helt tomt i hodet. Jeg antar at jeg har sittet på nettavisene og med TVn på hele tiden, men jeg kan ikke huske noe av det. At jeg har gjort jobben min den uken er antagelig å ljuge.

Og jeg får så veldig vondt i hjertet mitt av alle de andre, de som har mistet noen, de som har sin private sorg også. De som var der. De som var direkte berørt. For når jeg har det sånn, hvordan i alle dager har de det?

Hjertet mitt blør, sa moren til eksen min da vi var 16. Det var for små og store ting, han som ikke hadde den kuleste boblejakken, at jeg hadde mistet brillene mine eller skrekkelig sorg og elendighet på TV. Og jeg tenkte at hun tok nå fælt i. Man får spare sånne ord for når det er viktig. Og så begravet vi noen av barndomsvennene våre, noen overdoser og noen bilulykker. Men jeg har ikke helt kommet på at det var et fornuftig utrykk å bruke før nå. For det er sånn det kjennes. Hjertet blør.

For fire uker siden så sa jeg til en jeg kjenner som står på APs liste i Oslo at “jeg driter i alt, jeg stemmer på den som lover å strø når det er snø i Oslo, uansett hvem det er”. Og så lo vi litt av det. En annen verden.

Til Ungdommen
av Nordahl Grieg