Altså, når man har dradd en Iphone i hus, som ikke bare kan ta bilder som en hvilken som helst mobiltelefon, men som også er direktekoblet til bloggen, så er det jo usannsynlig amatørmessig å ikke ta bilder når man er på konsert der og da. Men altså. Det glemte jeg helt i ren begeistring. For Stein Torleif Bjella, som jeg har blitt helt sånn barnslig fan av, spilte på Herr Nilsen i kveld. Og jeg glemte kameraet og alt, jeg bare stod og var ellevill og trist på samme tid, og håpet at jeg skulle vinne fruktkurven han loddet ut.
Hver gang jeg hører ham synge får jeg lyst til å flytte til Hallingdalen. Hvilket jo er litt merkelig, all den tid det ikke er er et ubetinget positivt bilde han presenterer. Men jeg blir altså så forelsket i idéen om å være fra bygda. Som jo er en lengt etter å være en slags urnordmann som kan jakte sin egen mat. Veldig rart, siden alt Bjella skriver jo handler om forhold mellom mennesker, og menn og kvinner spesielt, som jo kunne utspilt seg hvor som helst, og slett ikke om bygda som Guds gave. Men altså, her sitter jeg og sjekker finn.no for hus til salgs i Hallingdalen.
(Vil bare tilføye at familien har hatt hytte der lenge, jeg kjenner dalen fra før. Ellers ville jeg jo fremstå som helt koko, å sitte i Oslo som bergenser og helt aldeles plutselig ville flytte til Ål. Stalker, heter sånt …)
Og jeg vet at jeg har lagt ut denne før, men det bryr jeg meg altså ikke det minste om. For hør, så fint!
Forrige helg sendte NRK dokumentaren American Swing, og jeg har tenkt på den siden. Den handler om swingersklubben Plato’s Retreat i New York på 70-tallet. Klubben man gikk på om man var kul den gangen. Som var en aldeles lovlig swingersklubb, helt til de hadde rotet økonomien til for seg alt for mye, og AIDS kom på banen og skremte vettet av alle og enhver, inkludert myndighetene.
Og dokumentaren er rar på så mange måter, ikke minst fordi sjefen sjøl var en merksnodig, lett korpulent fyr som trodde så helt og fullt på swingingen som en slags sosial revolusjon, samtidig som han var lett sånn sleazy mafiaaktig og nok ikke den aller skarpeste kniven i skuffen. Og døde som en forsoffen taxisjåfør som ikke lenger var lett korpulent men smellfeit og venneløs.
Men det man jo må tenke mest på er det faktum at den måten å se seksualitet på forsvant med HIV og AIDS, sånn at jeg er rett og slett for ung til noengang å ha kontemplert et så frivolt sexliv som dette. Og det er jo alltid lett å se nostalgisk på ting man ikke fikk være med på, det er litt sånn Woodstock over det, riktignok betraktelig mer lummert. Og så er det jo en del av den der discotiden og New York, Studio 54 og alt som var stas før man var gammel nok til å kunne stikke hjemmefra og dra på tur til denne type steder. Da jeg begynte å dra ut i verden på tur i ungdommen gikk jeg på muséer. Mulig jeg hadde vært like døll på 70-tallet også, forresten.
Men altså, veldig å anbefale å få sett denne, det er et fantastisk tidsbilde fra den gangen sex var noe man kunne holde på med helt aldeles uten konsekvenser, altså i det der lille vinduet mellom P-pillen og AIDS.
En annen ting som jo slår en med alle de der dokumentaropptakene – du store alle verden så lov det var å ha kjønnshår på 70-tallet. Jeg aner ikke hvordan det ser ut på sexklubber nå til dags, men det ser ikke sånn ut i en treningsgarderobe nå om dagen i hvert fall.
Jeg har nylig vært gjennom det skumleste som fins, å bli filmet. Og som en som har jobbet med TV i over ti år, så snakker jeg av erfaring; man vil rett og slett aldri befinne seg på kamera. Det skal et godt utseende til å tåle den slags. Men på studiet så ble vi altså delt i smågrupper og skulle undervise de andre, mens det hele ble tatt opp på kamera, sånn at vi kunne kritisere hverandre etterpå. Artig. Spesielt når man syns man er tjukk.
Men artig var det nå lell, og ikke minst utrolig det der med hvor fremmed og kjent man er for seg selv på samme tid. Tankene “men der er jo jeg, jo!” og “men i alle dager, det der kan da ikke være meg?” kombineres på en sånn måte at man til slutt ikke aner hvem man er. Ikke rart de blir litt fortullete, kjendisene.
Uansett; da kritikken kom, ble det ikke overraskende det der veldig bergenske som kom i fokus. “Du vet, du er en sånn som kommer til å bli parodiert i skolerevyer, du.” Sa læreren. Og fulgte opp med: “”Du bør kanskje jobbe litt med faktene dine, tidvis nærmer du deg det semaforiske.”" Og for de som ikke kan sin semaforikk, her kan du lære om det.
Så nå skal jeg øve på å snakke rolig og holde armene i ro. Ingen enkel øvelse, når man har fektet og ropt for å blir hørt i over 40 år.
Jeg er ikke så god på varme. Jeg tror jeg ønsker meg det store deler av året, og når den kommer så går det opp for en stakkar at man egentlig funker best på vinteren. Og høsten.
Men jeg har i det minste funnet en løsning på hvordan overleve natten, basert på utallige netter på hotell uten aircondition i India og andre varme strøk.
Here goes:
1: Dypp hodet i iskaldt vann. Helt kaldt hår* fører kulde gjennom hele kroppen på et øyeblikk.Og så varer det ganske lenge.
2. Pakk det våte håret inn i et kjøkkenhåndkle. (Det må ikke være et sånt ordentlig håndkle, for det er altfor tjukt og suger til seg all fuktigheten altfor fort, og så ligger man der med et varmt håndkle på hodet i steden for. Det hjelper ikkeno, det gjør bare saken verre.)
3. Sove.
Funker som bare det, man blir ikke overopphetet igjen før sånn utpå morgenkvisten.
Repeter fra 1. ved behov.
Puten blir kanskje litt rar, men det får man tåle. Et lite offer i den store sammenhengen.
Dette er jo ikke så komplisert. 20 minus – hold hodet varmt. 30 pluss – hold hodet kaldt. Child’s play, really.
*Jeg aner ikke hva man skal gjøre om man er skallet, da blir vel hodet varmt igjen på et øyeblikk. Sorry, dere må finne en annen løsning.
Ny jobb nå. Hurra! Og det er faktisk så hyggelig at jeg ikke en gang har noen kategori for det her på bloggen, som jo ellers stort sett handler om problemer.
Sendt av idaho 
Og dokumentaren er rar på så mange måter, ikke minst fordi sjefen sjøl var en merksnodig, lett korpulent fyr som trodde så helt og fullt på swingingen som en slags sosial revolusjon, samtidig som han var lett sånn sleazy mafiaaktig og nok ikke den aller skarpeste kniven i skuffen. Og døde som en forsoffen taxisjåfør som ikke lenger var lett korpulent men smellfeit og venneløs.
Sendt av idaho 
Jeg har nylig vært gjennom det skumleste som fins, å bli filmet. Og som en som har jobbet med TV i over ti år, så snakker jeg av erfaring; man vil rett og slett aldri befinne seg på kamera. Det skal et godt utseende til å tåle den slags. Men på studiet så ble vi altså delt i smågrupper og skulle undervise de andre, mens det hele ble tatt opp på kamera, sånn at vi kunne kritisere hverandre etterpå. Artig. Spesielt når man syns man er tjukk.
Men artig var det nå lell, og ikke minst utrolig det der med hvor fremmed og kjent man er for seg selv på samme tid. Tankene “men der er jo jeg, jo!” og “men i alle dager, det der kan da ikke være meg?” kombineres på en sånn måte at man til slutt ikke aner hvem man er. Ikke rart de blir litt fortullete, kjendisene.
Uansett; da kritikken kom, ble det ikke overraskende det der veldig bergenske som kom i fokus. “Du vet, du er en sånn som kommer til å bli parodiert i skolerevyer, du.” Sa læreren. Og fulgte opp med: “”Du bør kanskje jobbe litt med faktene dine, tidvis nærmer du deg det semaforiske.”" Og for de som ikke kan sin semaforikk, 
Sendt av idaho 
