Hvor skal det ende?

Fan av Beat for beat også nå. Jeg blir helt sånn uforholdsmessig glad av det. Gidder ikke å skamme meg en gang. Og så blir jeg jo så forelsket i menn som kan synge. Heldigvis spiller de ikke gitar samtidig, da hadde jeg vel stilt i publikum også.

Nå er det jul igjen, og nå er det jul igen…

Ingen har noensinne klart å fange reality-TVs idioti og gode sider på en gang som Nissene på låven, Espen Eckbo og Kristian Ødegårds aldeles geniale realityparodi fra 2001. Og jeg sitter og ser gjennom alt sammen selv om det er oktober, fordi jeg skal vise det til en skoleklasse i morgen.

Ingenting er bedre enn parodi for å få frem hva objektet man parodierer handler om. Og det er så bra! Hurra, hurra, fineste ever. På Platekompaniet selger de den ikke før i november. Som om det var en annen slags marsipangris. Nåvel, om dere får lysten over dere så finner dere vel måter å få sett den på.

Og jeg tenker at jeg muligens må tvangsinvitere folk på grøt og gjensyn hver dag i hele desember. Consider yourselves warned…

Jada, The Wire og Mad Men er kjempebra, men altså:

Jeg ser meg gjennom E.R om dagen. 15 sesonger – ikke sånne moderne på 12-13 episoder, men sesonger på 22 episoder. Og du hildrande du, så bra det er. Jeg har sett nesten alle før, men sånn i rekkefølge og intenst volum; det er den beste legedramaserien noensinne. Ikke det at jeg noensinne har tvilt på det, altså. Og nå er jeg på sesong 3, og George Clooney er fremdeles med og redder babyer og gravide tenåringer og roter til livet sitt, og det hele er aldeles vidunderlig.

De klarer å følge så mange faste karakterer, og alle de som bare er der en episode, i tillegg til noen pasienter som kommer igjen, og alle trådene klarer de altså å dra inn, gang etter gang. Det er intet annet enn imponerende.

Sesong 3 er forøvrig den der Jeanies HIV-status kommer for en dag. Og det er jo noe vi ikke snakker om lenger, merkelig nok. Men der i 1996 altså; en ganske så modig ting å gjøre slik de gjør det.

Og ved siden av den uendelig gode dramafortellingen, så ler jeg noe veldig av innføringen av data på County, der de plutselig får direktelinje til nabosykehuset i sesong 2, og det er innmari moderne. Men altså, forbausende lite preget av tiden som har gått, med unntak altså av dataen.

Og her altså, et lite klipp fra sesong tre, der Kirsten Dunst er tenåringen i trøbbel.

Så bra var det altså. Hadde glemt det.

Ser på Skavland, og han er så fin. Han snakker folk trygge og varme og interessante, uansett hvilken posisjon de kommer fra. Og det er virkelig en helt unik evne han har, det der å gjøre folk trygge i studio. Det er varmt og det er svett og man er litt nervøs, og det er publikum og millioner av seere. Og så får han det til å bli som et fårikållag med gode venner, sånn der før man har blitt fulle, mens man ennå hører på hva folk har å si.

Og jeg pisker meg selv for å ha vært så lei ham på slutten, og innser bare at jeg tok veldig, veldig feil i at han var avlagt og kjedelig og ferdig. Nå hjelper det selvfølgelig at han har et helt nytt land med interessante gjester å ta av. Kanskje jeg var bare lei av alle de samme norske gjestene hele tiden. Det kan jo umulig ha vært Fredrik, når jeg nå ser hvor fantastisk bra han faktisk er.

A patricide waiting to happen

I påvente av ny sesong av Big Love, har jeg begynt igjen fra begynnelsen. Og det er så mangt som er vidunderlig med den serien, hovedsaklig selvfølgelig forholdet mellom de tre konene til Bill. Men det som slo meg akkurat nå, er at de begynner med at faren til Bill er syk og forgiftet. Alt er lagt opp til at man skal synes synd på denne pappaen og lure på hvem i all verden som kan ha forgiftet en uskyldig, gammel mann.

Og så våkner han til. Og er den slemmeste, kjipeste mannen på planeten.

Og det er så bra, moren og faren til Bill er et eventyr i dysfunksjonell ondskap. Det blir selvfølgelig ikke bedre av det der flerkoneriet. Stakkars mamman til Bill. Som jo i sin tid også var mamman til Laura Palmer. Trenger du en lidende mor, så er åpenbart Grace Zabriskie damen å gå til.

Ved nærmere ettertanke, så har vel Bill like stort behov for å kverke mora si…

God hates fangs

Er litt sent ute med True Blood, men nå er jeg godt i gang. Og jeg morer meg kostelig. Nå er jo vampyrer nesten alltid stas, så det behøver ikke være veldig bra for å underholde meg. Men det er bra altså. Bortsett fra en ting. De har gått i fellen fra Bram Stokers Dracula, der Coppola plasserer, av helt ubegripelige grunner, en totalt usexy Gary Oldman i hovedrollen. Vampyren er så tett knyttet opp til sex at det valget er komplett ubegripelig for meg.

Og det samme valget gjøres altså i True Blood. For Bill Compton er da ikke sexy, as far as vampires go? Ikke det at Stephen Moyer gjør en dårlig jobb altså, men den tiltrekningen mellom ham og Sooky er så uforståelig for meg, at når de endelige gets down and dirty så er det nesten litt ekkelt. Og jeg ser hva de har tenkt, han er litt sånn der høy og mørk og mystisk, men det sitter bare ikke helt for meg. Jeg ser imidlertid at han kan funke for andre, så på Oldman-nivå er det jo ikke. Det skal jo forøvrig godt gjøres.

Men jeg har altså andre vampyrer før ham på listen min, om jeg skulle vært en fangbanger.

Men det er nok blod og sex og vold og humor i en salig blanding til å underholde meg lenge.

Dessuten har de denne åpningsvignetten:

Ser jo bra ut, men…

Jeg ser på The Tudors, og det er så fryktelig mye sex ute og går. Ikke bare kongen, alle og enhver har seg i krokene støtt og stadig. Og sånn var det vel gangen også, får man jo tro. Men alt jeg klarer å tenke på, er hvor skitne de var. Elisabeth I ble regnet som nesten litt suspekt renslig av seg, og hun skal ha badet fire ganger i året. Det hjelper fint lite med de der staselige antrekkene da, tenker jeg i mitt stille sinn. Og det tok jo all verdens tid før det ble bedre med den der vaskingen her omkring. Og det er de kristne sin skyld. Muslimene, jødene og hinduene har alltid hatt vett på å vaske seg. Og romerne badet jo hele tiden. Og for de som skulle være mer interessert i vasking gjennom tidene, så er dette en fabelaktig bok om saken, Clean: An Unsanitised History of Washing av Katherine Ashenburg. Og bare for å bevise hvor redde de var for vann i hine hårde dager har jeg rappet dette fra boken:

‘When the future Louis XIII of France was born, in 1601, the court physician kept notes on the child’s washing history. It was not a lengthy account. At six weeks, his head was massaged. At seven weeks, his abundant cradle cap was rubbed with butter and almond oil. The baby’s hair was not combed until he was nine months old. At the age of five, his legs were washed for the first time, in tepid water. He had his first bath at the ripe age of almost seven’.

Når det nå likevel høljregner…

…så benytter jeg anledningen til å ta min forelskelse i Stephen Fry til nye høyder. Jeg leser biografien hans vekselsvis med at jeg ser QI, og sånn innmellom ser jeg dokumentarene hans om HIV/Aids og om å være manisk-depressiv. Jeg planlegger å avslutte med en runde av Black Adder, sesong 2. Elsker Melchet.

Selv med DVD og internett og alt sammen…

…så er det noen ganger mye gøyere med TV. For eksempel nå er nynorsk-episoden av Ut i vår hage 2 på NRK1. Og jeg har den på DVD, men plutselig våkner åttitalls-ungdommen i meg og jeg blir ellevill av en reprise av noe bra. Man måtte jo vente tålmodig før, gjerne i årevis, for å se igjen det man likte så godt. Og bare for å illustrere, og dermed undergrave min påstand om at ting er best på TV:

Radio på TV

Fine, fine This American Life, radioprogrammet fra Chicago Public Radio i USA som takket være fine internettet er mulig å høre på podcast her på berget, er også på TV*. Og jeg har sett gjennom to sesonger nå, i lett redsel for at det skulle vise seg å være dårlig TV, at det skulle være uinteressant billedlagt radio, at historiene rett og slett ikke kunne bli like gode.

Men fri og bevare, det er jammen nesten like fint. Nå er jo jeg en radiofrik, jeg er veldig glad i historiefortellingen som er mulig når man man må lage bildene i hodet selv.

Men her sitter jeg altså og sipper litt over historien til 46 år gamle John Smith, som er en keitete pappa til en sønn som kommer hjem fra en krig han slett ikke ville at sønnen skulle dra i. Og John Smith er like hjelpeløs som fedre flest, og tråkker i salaten hele tiden, og han forstår hvorfor og hva han gjør feil så lenge sønnen ikke er der. I det øyeblikket de er i samme rom går det galt. “All I wanna do is give him a hug”, sier John Smith. Og så starter han med å gi sønnen en lekse om at det er innmari viktig å spare 10 % av inntekten sin. Hvilket jo gjør sønnen utrolig sur, og det blir generelt dårlig stemning. Neste gang John Smith er alene på kamera sier ha at han har aldri klart det der med sparing. Han bare vet at det er viktig, og han vil så gjerne at sønnen skal lære dette.

Ikke bare fiksjon er de best på i USA, de er best på å fortelle livet også. Hvilket jo er en og samme sak, strengt tatt.

*Jeg lurer på om noen kommer til å stoppe radiosendinger fra USA snart, slik de gjør med TV? At plutselig kommer det opp en beskjed om at You are not in a territory that can listen to this? Lykkeligvis er det jo ingen penger i public service radio, så man får da håpe at så ikke skjer.