Påsken, oppsummert

• Dårlig vær
• Dårlig føre
• En lang skitur, mange små
• Klister er fremdeles noe skit
• Toget tar fremdeles forbausende lang tid fra Hønefoss til Oslo. Jeg tror alltid at vi nesten er fremme når vi er på Hønefoss. Nope.
• NSB blir kjipere og kjipere på matfronten. Kald kaffe også nå.
• Gode bøker
• God mat
• Dårlig påskekrim
• Dårlig innsats i påskelabyrinten. Neste år skal jeg ikke ringe mens jeg ennå er alene på hytten, det var litt korttenkt.

Og til min store glede avsluttes påsken med en gavepakke for oss glade konspiratører, med Amazon i hovedrollen. Amazon med homosensur fulgt av påstand om at det er en teknisk glitch? Nånei, den må de lengre ut på landet med. Twitterstorm er veldig stas.

Jeg sitter dessuten som gammel PR-arbeider og lurer fælt på hvordan internmøtet hos Amazon i dag ser ut. PR-messig er det forbausende dårlig håndtert det hele. Hvem tar sin hatt og går? Hvem kommer de til å skylde på? IT-avdelingen? Misforståelser i informasjonsavdelingen? Hacking? Og hvorfor i all verden la det gå så lang tid uten å si noe fornuftig? Eller legge seg flate, som vi i PR-bransjen liker å kalle det. Selv om det er påske. Og natt i USA er det vel også, når jeg tenker meg om. Men jeg tror ikke det er helligdag i dag i USA?

Og så jeg som er så glad i Amazon sånn til daglig, handler nesten alle bøkene mine der, jeg! Må jeg boikotte og finne ny bokhandel? Vet ikke om jeg orker det altså. Kanskje de ber om unnskyldning og slutter å være homofobe i løpet av dagen?

Karboland

Fascinerende hvor sugen man kan bli på karbohydrater helt uten å være fyllesyk. Har spist flere omganger med brød og pasta jevnt over hele dagen uten på noen måte å få nok. Jeg kaster meg nå over den forhåpentligvis siste runden. I morra blir det fisk og broccoli.

Kafé med usynlighetskappe

Jeg skal ut på tur for å finne en kafé på Bjølsen. Jeg har vært der en gang før, men da ble jeg kjørt til og fra i bil. Jeg har venner som har prøvd å finne den uten hell. Den må utelukkende overleve på de som bor i nabolaget, siden ingen av oss andre er i stand til å finne den. Men jeg gir ikke opp. Om jeg ikke skulle gi lyd fra meg igjen har jeg forsvunnet i et sort hull på Bjølsen.

Jeg var i ferd med å bli en stalker et øyeblikk

Etter å ha sittet de siste dagene og sett alle den siste månedens The Daily Show-episoder, som de er så vennlige å legge ut på nettet, har den der forelskelsen i Jon Stewart gått over i en ny og skremmende fase.

Jeg har nå googlet konen hans for å se om hun egentlig er så pen og om det ikke hadde vært mulig å bytte plass med henne. (Hun er pen.) Det eneste som nå er i stand til å stoppe meg fra å reise til New York og sitte utenfor inngangen til studioet hver dag er det faktum at Jon og konen elsker dyr og har to pitbuller. Det er den eneste feilen jeg har funnet med ham så langt, og i min verden er det en ganske stor en. Pitbuller, liksom. I don’t thing so.

Mitt problem med Hamsun

Vrient det der Hamsunjubileet. Men for meg blir diskusjonen rundt nazismen hans helt underordnet badedynen til Mack. Hva er en badedyne? Hvorfor hadde Mack badedyne? Hva var den laget av? Var det en vanlig dyne oppi stampen? Og hvilken kobling er det mellom badedynen og alle de nakne puppene i den badescenen? Alt jeg husker av Benoni og Rosa er den der badingen. Og når jeg sjekker nå, så gikk serien på TV i 1975. Men kan jeg virkelig ha sett det i en alder av syv? Kan det ha vært en senere reprise jeg husker?

Ikke fikk jeg se Holocaust, ikke fikk jeg se Røtter, men Benoni og Rosa fikk jeg altså se. Jeg vil mene at det er et av de største feilgrepene i min ellers helt ordinære oppdragelse på 70-tallet. Jeg har fremdeles mareritt om dissende pupper og den dissende magen til Mack. Og altså den der badedynen.

Åpent brev til arkitekter

Kjære dere.

Jeg vil først av alt si takk for sånne ting som Operaen. Kjempestilig. Flott. Så til saken.

Jeg antar at dere alle sammen bor i pene nabolag der folk oppfører seg ordentlig. Det er den eneste forklaringen jeg har for det moderne helvetet som er svalgangen. Som jeg før har vært inne på her og her.

Jeg tenkte ikke over dette da jeg kjøpte leiligheten. Hvilket jo er relativt idiotisk, i og med at svalgangen også hadde en populær periode på 70-tallet da jeg vokste opp i blokk. Men altså; jeg hadde rent glemt for noe grenseløst toskeskap det hele er.

Grunnen til at jeg antar at dere utelukkende bor i nærheten av velfungerende mennesker er følgende: Det faktum at man har soveromsvinduet sitt ut på denne svalgangen – hvilket betyr at man for alle mennesker som er sluppet inn i huset av en eller annen i en av de hundre leilighetene, eller for en av dem som kastes ut av et nachspiel i en av de leilighetene – er fullstendig fritt vilt.

Gud vet hva de vil, men faktum er at for eksempel nå natt til søndag, så ringte det på døren min halv fem. Ikke ute i gaten, nei, på døren inne, oppe, i andre etasje. Og sånn i halvsøvne gikk jeg for å se ut kikkhullet mitt, og utenfor står det en mann. Forsåvidt pen i tøyet og våpenløs, så vidt jeg kan bedømme. Men jeg er altså en enslig kvinne her, ikke helvete om jeg åpner for fremmede midt på natten om de ikke roper veldig insisterende om hjelp. Mulig jeg måtte sett store blødende sår også. Selv da hadde jeg nok heller ringt etter ambulanse fremfor å åpne.

Så jeg går tilbake til soverommet mitt, nå med faretruende høy puls, og kommer på at soveromsvinduet jo vender ut til der vampyren eller hva han nå er, står. Og den der glipen som vinduet står oppe med er jo mer enn nok for en vampyr, i hvert fall om man skal tro på Bram Stoker.

Så jeg bestemmer meg for å lukke vinduet helt. Men det ser han selvfølgelig, mannen. (Eller vampyren, man kan velge selv). Så da begynner han å banke på vinduet. Og hjertet mitt slår så fort at jeg tror at det muligens kommer til å stoppe. Men jeg ligger musestille.

Etter ti minutter hører jeg at han begynner på naboenes dører. Og jeg tenker i mitt stille sinn at det er flere enn en i alle de leilighetene, så de tør sikkert å ta affære. Men det gjør de jo ikke. Så han går frem og tilbake i en time og ringer på hos alle. Til slutt hører jeg en mann som kjefter, så jeg regner med at det er småbarnsfaren borte på hjørnet det har raknet for. Etter det blir det stille. Da er klokken kvart over seks.

Så da jeg våknet på søndag var jeg helt forberedt på en ihjelfrosset mann på svalgangen, eventuelt at en av naboene var siktet for drap. Har ikke hørt noe ennå, men det er jo mulig de gravde ham ned i bakgården.

Så kjære arkitekter; kan vi slutte med dette nå? Jeg forlanger ikke en opera å bo i. En helt aldeles vanlig blokk eller gård med en vanlig oppgang er alt jeg ber om. Der soveromsvinduet ikke vender ut til almenheten.

På forhånd takk.

Vår vidunderlig nye verden

Jeg er fan av internett jeg, altså. Skulle bare mangle, her jeg sitter og ytrer meg i hytt og pine. Men noen ganger så tenker jeg kanskje at man må tenke seg om før man overfører alt mulig til nettløsninger.

Som arbeidssøker så kommer jeg nemlig over all verdens løsninger for å sende søknader elektronisk. Og da holder det altså ikke å sende søknad og CV til en mailadresse. Neida, det er webløsninger der man skal legge inn disse tingene, den ene dårligere enn den andre. Akkurat nå sitter jeg med en for Bergen kommune, en for Oslo kommune, og en for et direktorat.

Og de er alle så dårlig utformet at jeg mister helt lysten på disse jobbene. Jeg har jo aldri kommet helt godt ut av det med jobber i det offentlige, så når starten er sånn så velter alle mine fordommer om uhåndterbart byråkrati frem. På alle starter det riktig så innbydende med at man må logge seg inn. Med hva da? Nei, nettopp. Så da må man i gang med å lage brukernavn og passord. Så må man i gang med å registrere CV på alle disse ulike portalene. Og da kan man altså ikke bare laste den opp, neida, da skal alt plukkes fra hverandre og settes inn i bokser og rammer som aldri passer helt med egen utdannelse og erfaring.

Og de argumenterer med at det er kjempelurt å gjøre det sånn fordi at andre kommunale etater da kan søke i din CV. Jeg vil da ikke ha all verdens uvedkommende etater rotende rundt i CVen min! De sier også så greit at “CVen blir liggende i vår database, så du bør oppdatere den med jevne mellomrom”. Ja, for det husker man jo når man sender søknader hele tiden, at alle de ti-tolv ulike stedene man har registrert CVen sin i et ytterst lite brukervennlig format skal besøkes jevnlig for å legge til et eller annet. Jepp, det er realistisk. Spesielt når man ikke kan velge eget passord men får tilsendt et generert et på epost. Sånt med masse tall og z’er og x’er.

Jeg liker spesielt punktet der man må krysse av for om man har innvandrerbakgrunn, med forklaringen:

En utenlandskfødt person fast bosatt i Norge, som har utenlandske foreldre, samt barn av innvandrere, født og oppvokst i Norge. Personen skal ha sin opprinnelse fra Afrika, tidligere Øst-Europa, Asia eller Latin-Amerika.

Skjønner ikke helt hvorfor Øst-Europa teller, men ikke Vest-Europa? Hvorfor er det mer relevant med foreldre fra Polen enn foreldre fra Portugal?

Jeg lurer veldig på hvordan disse søknadene og CVene kommer opp i den andre enden, hvorfor man velger å gjøre det slik som dette? Prinsippet må vel være at det skal være lettere å sammenligne ulike søkere, men det vil jo aldri bli en enkel matematisk formel for det, sånn at man bare kan se på kolonne 4 og velge alle som har krysset i boks 1? Eller er det akkurat sånn det er?

Antagelig er det også for å bli kvitt sånne som meg – orker du ikke søknadsskjemaet en gang, så har du ingen sjans i staten eller kommunen. Hvilket nok er helt korrekt.

Håndverkermysteriet

Hvorfor er de så tidlig oppe? Hvorfor mener de at klokken 7 er en helt normal tid å begynne å jobbe på? Og hvorfor i all verden syns de at det er normalt å ringe til folk før halv åtte på morgenen? Vel er nå jeg glad i å stå tidlig opp, men det betyr jo ikke at jeg vil snakke med folk om elektriske problemer sånn før 9 i hvert fall.

Ikke skjønte jeg hva han sa heller. Spotkasse? Javel.

Og vi gjentar til det kjedsommelige…

Jeg skjønner ikke det der med hund. Har aldri forstått det. Begriper ikke hva folk skal med dem. Men når de nå absolutt insisterer på å ha dem: Går det an å minne disse eierne på at det er god folkeskikk å ha dem i bånd i skiløypen? Hvorfor blir de alltid så sure når man ber dem pent (hvis man er noen andre enn meg, jeg ber ikke så veldig pent) om å ha dem i bånd, etter at man har fått et sånt slevende, bjeffende utyske opp etter bena mens man bare prøver å gå på ski? “Jammen han er så snill” er jo den klassiske svarreplikken man får, sammen med et litt sånt overbærende og foraktelig blikk. Som om det skulle gjøre det noe bedre å ha slevende dyr på kroppen at dyret er snilt med dem det kjenner. Det driter da vel jeg i.

Men ellers er det fint på fjellet. Om ingen hadde hatt hund hadde det vært helt perfekt.

I avdelingen for sur kjerring

Mens jeg satt her og ante fred og ingen fare kom det plutselig en snøball fykende gjennom den åpne verandadøren. Det er lørdag, man vasker da hus og lufter, tross kuldegrader! Så som den sure kjerringen jeg er, raste jeg til døren, og så to drittunger løpe av gårde. Hvorpå jeg ropte: “Jeg ser deg nok! Jeg vet hvem du her, og jeg vet hvem din mor er, jeg ringer henne med en gang!”

Det er mulig at guttungene er smarte nok til å forstå at sannsynnligheten for at jeg skal kjenne mødrene deres er forsvinnende liten, men jeg satser på at de er ganske dumme og nå gruer seg fælt til å gå hjem.