Valgfrihetens helvete

Jeg er lett besatt av Charlie Brooker i  The Guardian. Han er sur og tverr og lager TV når han ikke skriver i avisen. I dag skriver han om hvor gal man kan bli i hodet av for mye valg av bøker og DVDer og filmer og musikk og internett og hele sulamitten.

Han har imidlertid ikke med en av mine kjepphester; det er for mange klær å velge mellom. Tidvis ser jeg på bilder fra Kina i Mao-tiden og er lett misunnelig på at alle har den der like pysjamasen i mørkeblått.

To ting på en gang

Jeg jobber og studerer om hverandre om dagen. Og begge deler krever egentlig mer enn 100 prosents innsats. Så om jeg kan få ønske meg noe, så er det den dingsen som Hermione har i Harry Potter and the Prisoner from Azkaban, den som gjør at du kan være to steder samtidig, en sånn Time turner. Det hadde vært noe det!

Sko altså. Djevelens verk

Det eksisterer en myte om at alle kvinner elsker sko. Alle kvinner har etter sigende intet høyere ønske enn å gå fra skobutikk til skobutikk og prøve og kjøpe i en eneste rus av skofetisjisme. Sex og singelliv hjalp jo ikke akkurat i å avkrefte forestillingen om at alle kvinner heller vil kjøpe sko til tusenvis av dollar enn å kjøpe mat.

Nå kan det jo selvfølgelig hende at jeg er den eneste ene her, at alle kvinner på hele planeten føler dette som sitt første behov her i verden. Skjønt jeg tviler altså. Dette med at kvinner er så forbanna glad i å kjøpe klær og sko er et infamt påfunn av reklamebransjen og all verdens leverandører av forbruksvarer.

Og for egen del; jeg HATER sko. Virkelig altså. Hater, hater, hater. Jeg kjøper ett par joggesko i året, samme modell, samme størrelse. Nærmere bestemt de på bildet her, som er basketsko, om man nå skal være helt korrekt. Fordi de er gode å gå med. Og så er de kule. De har vært kule siden 1969. Jeg sliter dem ut, og kjøper akkurat samme skoene igjen. Og så snart det blir varmt nok så går jeg i flipflopper. Omtrent sånn fra april til september. Og så har jeg noen sånne pyntesko til når jeg absolutt må. Og bunadssko. Og fjellsko. Jeg hater sko som klemmer og gjør vondt, og med hæler sånn at man balanserer mer enn man går. Hva fanden er poenget?

Men i dag så tenkte jeg at kanskje det kan være greit å ha et par sko som ser sånn passe greie ut, i tilfelle jeg skal i et møte eller noe. Så nå driver jeg og går dem ut her i heimen, og det klemmer og det gjør vondt, og tærne vil slett ikke samarbeide med å være i en form de ikke er ment å være i.

Fotkluter, hadde de fattige før. Kunne man håpe at det ble moderne på noe tidspunkt?

Jeg snakker annerledes på innsiden

Jeg var nordlending da jeg var liten. Jeg snakket nordlending til jeg begynte på skolen og skjønte at om ikke dette skal ende i et mobbehelvete av en annen verden så er det bare å bytte dialekt i en helvetes fart. Så jeg øvde meg opp til å bli bergenser i løpet av to korte uker. Det er jo sånt som barn kan. Vips, nytt språk. Ikke sånt pent bergensk riktignok, det var ikke sånn det var der jeg vokste opp. Jeg klarer fremdeles ikke å si “ikke” eller “jeg”. Jeg sier “eg vetkkje” i steden for “jeg vet ikke”. Hvilket jo fører til uante problemer i Oslo-skolen. De forstår ikke hva jeg sier, rett og slett.

Hele slekten min er nordfra. Og hver gang jeg snakker med noen i slekta så tenker jeg at “det er jo sånn jeg skulle snakket. Det er sånn det høres ut inni meg! Jeg snakker feil!” Og så begynner jeg å knote. For jeg kan bare slå om litt, ikke helt. Jeg kan herme etter foreldre og besteforeldre, men jeg kan ikke snakke sånn helt på ordentlig. Jeg vil bare så gjerne. Uten at det nødvendigvis hadde gjort meg så mye mer forståelig i Oslo-skolen.

Det verste er at jeg bor i feil dialekt på engelsk også.

Bare fordi jeg dro på meg en kjæreste fra innerste nordøst-London en gang i tiden, så snakker jeg engelsk som en bryggesjauer. Og jeg snakker så bra engelsk at jeg høres innfødt ut, med den dialekten jeg har lagt meg til. Hvilket jo i England har helt uante følger, fordi klassesamfunnet lever i beste velgående, og språk sier så uendelig mye om hvem man er. Så jeg høres altså ut som om jeg ikke har noen form for utdannelse, som om jeg fikk fire barn før jeg fylte 20, som om jeg aldri har hatt arbeid. Så jeg øver igjen på å legge av meg en dialekt. Problemet er jo at det er ikke så enkelt lenger som da man var 6 år. Men når man nå på jobben driver og ringer til offentlige kontorer i England støtt og stadig så er det ingen vei utenom, de kommer ikke til å fortelle meg noe før jeg snakker et dannet språk.

Pokker heller,  jeg snakker jo ikke dannet bergensk en gang!

Dette bare forsterker alle mine drømmer om å ha vært utdannet på en snobbete kostskole. Da hadde jeg ikke hatt disse problemene. Jeg hadde garantert hatt andre problemer, men ikke disse.

Rapport fra fyllesyken

OK, det ble litt mye i går. Og så ble det veldig sent. Og hadde det ikke vært for at jeg skal ut og treffe noen i kveld så hadde ikke dette vært en dag der jeg hadde kledd på meg annet enn joggis, det er helt klart.

Men det var verdt det. Nå er alle MGP-låter gjennomsett og -hørt, og avstemningen for de to delfinalene fra juryen på Grønland er allerede klar. Nå får vi jo bare se om vi er enige med Europa.

Nå har jeg har akkurat dusjet. Noen ganger er det så godt! Andre ganger er det bare stress, og jeg utsetter og utsetter fordi det er så grusomt kjedelig å tørke seg. Men i dag var det nesten ikke kjedelig i det hele tatt. Og så fikk jeg vasket bort det litt rare ansiktet man får dagen derpå – litt sånn hovent og stivt og rart og ikke helt seg selv i speilet. Hjemme igjen i ansiktet mitt nå.

Nå venter jeg bare på nystekt brød. Med leverpostei. Og melk. Da blir livet fint, tror jeg. Jeg er tålmodighetsdronning, det tar jo mange, mange timer å bake brød. At jeg i mellomtiden ikke har bestilt en svær pizza vitner om en nærmest overmenneskelig selvkontroll.

Og takk til ondekvinner for denne:

Så dårlige budsjetter har de vel ikke?

Hva er det for slags sparebluss-aktivitet av Radioteateret å sende samme krim nå som de sendte i påsken? Tredje episode er det også, det betyr at de begynte lørdagen etter påske, det. De kunne da i det minste ventet noen måneder, vel?

Ikke er den spesielt god heller.

Og vi hater designere, nok en gang.

Jeg har mamma på besøk, og mamma sier at det er innmari viktig å avise fryseren. Og det kan jeg jo alltids være enig i. Bortsett fra at jeg har en sånn innebygget en. Hvor i helvete er kontakten sånn at jeg kan få slått av fryseriet? Den er ikke tilgjengelig noen steder jeg kan komme til uten å demontere hele kjøkkenet.

Jeg var helt klar for å slå av sikringen for kjøkkenkretsen, helt til min kloke mor satte fingeren på det springende punktet; vannet kommer jo til å renne aldeles uhemmet ut under dette innebyggede vidunderet; hvor drar det hen? Hvordan tørke opp?  Det er som et lukket kloster under alle disse kjøkkenenhetene.

Så nå må jeg jo flytte. fortest mulig. Så kan noen fremmede overta den kjipe innebygde fryseren.

Moralen er; hvitevarer må stå aldeles på egen hånd, de trenger en type tilsyn som ikke er tilpasset det designerne syns ser så jævla stilig ut.

Det hjelper fint lite å se bra ut når alle fryseskuffene er fulle av ekkel is og ikke lar seg åpne. Jeg føler at jeg burde kommet opp med en finfin metafor her, hadde jeg vært Kjell Inge Røkke hadde jeg i det minste kommet opp med en dårlig en.  Men jeg får det ikke til, jeg er helt aldeles bokstavelig.

Hvordan er det egentlig meningen at man skal avise en innebygget fryser?

Pedagogen, det er meg

Jeg har endelig fått være med ungdommene – fremdeles ikke i fag jeg kan riktignok, men jeg føler jeg beveger meg i riktig retning.

For i dag hadde jeg fått beskjed om at det skulle være norsk, men så var det matte og naturfag. Og jeg utfordrer alle mennesker over førti som ikke har drevet med matematikk siden skolen til å plutselig forklare noen Pythagoras og hypotenusen sånn på sparket…

Eller å forklare åssen strøm virker.

Seksualundervisningen derimot, den tok jeg på strak arm. Så om de ikke kan regne ut rette vinkler så vet de i hvert fall hvordan barn blir til. Det er da noe det også.

I morgen skal det visst være norsk helt på ordentlig.

Påsken, oppsummert

• Dårlig vær
• Dårlig føre
• En lang skitur, mange små
• Klister er fremdeles noe skit
• Toget tar fremdeles forbausende lang tid fra Hønefoss til Oslo. Jeg tror alltid at vi nesten er fremme når vi er på Hønefoss. Nope.
• NSB blir kjipere og kjipere på matfronten. Kald kaffe også nå.
• Gode bøker
• God mat
• Dårlig påskekrim
• Dårlig innsats i påskelabyrinten. Neste år skal jeg ikke ringe mens jeg ennå er alene på hytten, det var litt korttenkt.

Og til min store glede avsluttes påsken med en gavepakke for oss glade konspiratører, med Amazon i hovedrollen. Amazon med homosensur fulgt av påstand om at det er en teknisk glitch? Nånei, den må de lengre ut på landet med. Twitterstorm er veldig stas.

Jeg sitter dessuten som gammel PR-arbeider og lurer fælt på hvordan internmøtet hos Amazon i dag ser ut. PR-messig er det forbausende dårlig håndtert det hele. Hvem tar sin hatt og går? Hvem kommer de til å skylde på? IT-avdelingen? Misforståelser i informasjonsavdelingen? Hacking? Og hvorfor i all verden la det gå så lang tid uten å si noe fornuftig? Eller legge seg flate, som vi i PR-bransjen liker å kalle det. Selv om det er påske. Og natt i USA er det vel også, når jeg tenker meg om. Men jeg tror ikke det er helligdag i dag i USA?

Og så jeg som er så glad i Amazon sånn til daglig, handler nesten alle bøkene mine der, jeg! Må jeg boikotte og finne ny bokhandel? Vet ikke om jeg orker det altså. Kanskje de ber om unnskyldning og slutter å være homofobe i løpet av dagen?

Karboland

Fascinerende hvor sugen man kan bli på karbohydrater helt uten å være fyllesyk. Har spist flere omganger med brød og pasta jevnt over hele dagen uten på noen måte å få nok. Jeg kaster meg nå over den forhåpentligvis siste runden. I morra blir det fisk og broccoli.