Siden jeg begynte å gå på konserter i pure ungdomsår, har jeg alltid gått på den smellen at jeg tror at det bare er jeg som har skjønt at han der bassisten er kjempesøt. Jeg har nærmest giftet meg med ham før konserten er over. Og så viser det seg at 100% av jentene i lokalet mener det samme, og i baren etterpå er det kø med altfor fine jenter som vil snakke med ham. Så man lusker litt slukøret bak i lokalet igjen.

Det samme skjer fremdeles, dog på andre arenaer. Det er veldig sjeldent nå til dags at jeg føler at jeg har sjangs på noen i bandet. Men nå altså; skribenter. Og jeg har skrevet om dette før, men jeg har et sånt aldeles ustoppelig crush på Charlie Brooker som skriver i the Guardian, fordi han er smart og morsom og sur og sint i en finfin pakke. Og jeg tenkte at det nok var bare meg som tenkte på ham på den der andre måten. Den litt lumre måten, om man vil. Men neida! Her i sted søkte jeg på ham på Twitter (jeg sa jo at jeg hadde et crush!), og der altså, der dukker det opp massevis av pene, unge damer med like stort crush som meg. Bor i England gjør de også.

Reality check, please.

Jeg kom hjem her på mandag etter å ha sett 2012, og prøvde og prøvde å skrive hvor grenseløst dårlig jeg syns den var. Jeg lovet til og med kinokameraten å blogge det sporenstreks. Men det gikk altså ikke. Ikke minst fordi filmen er så latterlig lang at jeg ikke var hjemme før etter midnatt.

Jeg begynte på et innlegg der jeg gikk gjennom alle de dårlige filmene Roland Emmerich noensinne har laget. Jeg begynte også på en relativt briljant analyse av hvorfor film er så uendelig mye dårligere enn TV om dagen. Men alt falt i fisk. Så det eneste jeg vil si er: Kjedelig, langtekkelig, latterlig og sist men ikke minst; snusfornuftige Hollywood-barn. Få ting kan ødelegge en film like effektivt som det.

Men fine effekter, det skal de ha. Problemet er at det var en time med exposition med de gørre ungene før det, og minst en time for langt etterpå. Den der halvtimen i midten med storslagne katastrofescener hadde egentlig holdt for meg.

Jeg gikk på jobben i går og sutret om hvor ille det var. Ingen sympati å få – sjefen min sa følgende: “Om noe er merket med “drit” og man så tråkker i det – vel, så er det vel ikke driten sin skyld. Dette får du selv ta ansvar for at du brukte penger på.” Som vanlig har han rett.

Det er et kompetansemål (dette er 17. mai-ordet i norsk skole om dagen, kompetansemål er det elevene skal kunne, og det er livsviktig å lære dem det) i videregående skole, på mediefag at elevene i andre klasse skal kunne “gjere greie for arkitekturen til Internett”.

Kan du det? Eller viktigere; aner du hva de spør om her? Hva i alle dager mener de med arkitekturen til Internett?

Sitter og gjør mitt beste for å se gjennom NRKs dokumentarer om murens fall. Noe som tar dobbel som langt tid som nødvendig, samtidig som jeg bare får med meg halvparten av innholdet. Det bufrer og bufrer, og når det ikke bufrer så fortsetter lyden mens bildet henger.

(Update: Noen ganger stopper filmen helt av seg selv og begynner fra begynnelsen igjen…)

Den der bufresketsjen blir bare mer og mer aktuell, dessverre. Kan vi ikke bare løse dette snart?

Jeg får ikke helt til den der skolen altså. I mitt litt naive hode har jeg trodd at skolen var som før, men det er den jo ikke. Og jeg likte skolen før. Jeg innser jo selvfølgelig at det henger sammen med at jeg var skoleflink, men altså; det er nå en gang sånn at noen er voksne og skal fortelle elevene noe de ikke vet fra før, og noen er unge og trenger å lære om verden. Trodde jeg.

Men det er jo ikke sånn der ute nå for tiden. Nå skal man bare være flink til å komme opp med utrolig kreative ting de skal gjøre på de bærbare PCene sine hele tiden.

De har ikke prøver, de har “vurderingssituasjoner”. Prøver virker visst ikke lenger, er man enige om.

Og når man har praksis og sitter bakerst i klassen og følger med så ser man jo at på PCen sin er de på Facebook hele tiden. Noen spiller Doom. Og kanskje to stykker gjør det de skal. Det er bare så sjukt deprimerende det hele, at nå tenker jeg at jeg ikke kan være der og være del av et undervisningssystem som gjør norske elever så faglig dårlige som de jo er.

Og så kan det jo hende at man har litt uflaks med hvor man har praksis, hva vet jeg. Men det at det konkluderes at elever ikke kan følge med på vanlig undervisning i 45 minutter og at man derfor må komme opp med undervisningsopplegg som er som en dag hos Stig og Stein med lek og moro, noe jeg forøvrig har vært utsatt for på jobb og som er rent HAT fra min side; det er ikke en skole jeg vil jobbe i, altså.

Jeg prøver å ikke slutte på dagen hver eneste dag, men det holder hardt. Jeg har jo gjort det noen ganger før i mitt liv, hver gang når jeg har våget meg over i en jobb i staten. Og jeg burde hørt på Stranger, som prøvde å minne meg på når jeg luftet denne ideen om skolen, hvordan det har gått alle de andre gangene jeg har begynt å jobbe i staten; innen tre måneder har jeg gått i raseri. Men lærer man? Neida! Hvilket jo er ekstra deprimerende når man prøver å gå inn i et yrke der man skal lære andre noe, når man selv åpenbart ikke lærer en dritt…

Argh!

…pleide vi å si da jeg var ung. Og jeg vet jo at det er annerledes i Amerika. Men ærlig talt; dette er ingen fest! Det er jo ingen bombe at nerdeselskapet Microsoft bommer på festligheter, men for å sitere prinsesse Ragnhild: ” De har dårlige rådgivere!” Og tatt i betraktning hvor mye penger de har, så er det at de har kommet opp med denne idiotidéen mindre rystende enn at det er filmet så gudsjammerlig amatørmessig.

Altså, hvis jeg skulle dø av kreft en gang, hvilket vel ikke er helt usannsynlig, så kommer jeg til å gå igjen og spøke ondsinnet for den som våger å bruke frasen “tapte kampen mot kreften”. Jeg syns det er så innmari frekt. Å ja, så det er bare å kjempe mer liksom? Som om det er det eneste som skal til? Som om det er et dataspill der man bare må knekke koden, og så vinner man. Og som om de som dør, på en eller annen måte har gjort noe feil i kampen. Dårlig med controlleren, liksom. Hurmpf.

Jeg leser all verdens skoledokumenter om dagen. Og det kan jeg bare si altså: det er ikke nødvendigvis en god introduksjon til å jobbe i skolen å lese hva staten mener den skal drive med.

Det står for eksempel i Opplæringslova at

Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon (…)

og

Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapeleg tenkjemåte.

Nettopp. Ingen motsetninger her. Ikke i det hele tatt. Neida. Den kristne tradisjonen har stått først i køen for å fremme både demokrati, likestilling og vitenskap. Det vet jo alle.

Jeg er så gudsjammerlig lei av å tenke valg hele tiden. Ikke et eneste regjeringsalternativ jeg har lyst på, ikke et eneste parti jeg liker. Og når jeg først klager; om Venstre skal skrive under på å aldri støtte en regjering med Frp i alle medier hver eneste dag; de kunne ikke skrive under på å ikke samarbeide med Krf noensinne mer når de nå først er i gang med underskriftskampanjer? Men neida, dem vil de samarbeide når som helst. Fri og bevare.

Jeg er Bridget Jones.

Jeg holder på og holder på, med mat, røyking og drikking, og prøver å kontrollere det hele. Eller for å være mer presis; jeg prøver å kontrollere kroppen. Inni hodet mitt bor jeg i en annen kropp, og hver gang jeg ser i speilet, så tenker jeg at “du store all verden, det er da ikke sånn jeg ser ut? Men da må jo noe gjøres sporenstreks! Jeg må bli tynn! Og ung! Nå med en gang!” Alt helt fånyttes, selvfølgelig.

Men det jeg blir så sliten av, er at jeg har tenkt de samme tankene siden jeg var 14, og jeg klarer aldri å få det til. Hvilket betyr at i snart 30 år så har jeg tenkt at “Nu jävlar, nu skal det faen ta meg være slutt på øl og pizza og jeg skal bli et helt annet menneske, og jeg skal bli TYNN!”

Og alle bilder fra da jeg var 14 beviser jo at det var slett ikke noe å bekymre seg for den gangen. Var ikke tjukk litt en gang.

Det har i nesten 30 år altså, vært den hellige gralen, det eneste jeg vil, det eneste målet. Og det går altså ikke.  Det kommer ikke til å skje. Har det ikke skjedd før så skjer det i hvert fall ikke nå.

Men jeg vet jo at det aldri kommer til å slutte. Jeg kommer til å være besatt av å bli tynn til jeg går i graven, til tross for at jeg har helt lik kropp som store deler av slekta, og sånn ser vi rett og slett ut. Men kommer jeg noen gang til å akseptere at dette er rammen jeg har fått utlevert? Oh, no.

Det verste er at det jeg vil er å passe inn i tenåringsklær. Og jeg hadde jo sett helt dust ut uansett hvor tynn jeg hadde vært i de der klærne. Noen ting er man bare for gammel til.

Og all den tiden, all tiden jeg kunne brukt til å ikke tenke at “jeg er tjukk, alle de andre i rommet er tynnere enn meg. Nei, der er det en skikkelig tjukk en! Hurra!”

Og dette skjer overalt; det er det første jeg gjør i en ny forsamling. Nå på det nye studiet for eksempel, er det tre stykker som er kjempetjukke. Noe som gleder meg intenst. Hvilket jo er borderline, om ikke helt, ren galskap å bruke tiden sin på obsesse over.

Og fremdeles altså, så er jeg snittstørrelsen på damer i landet.

Å, jeg blir så sliten!