Å, livet er så vanskelig av og til!

Jeg får ikke helt til den der skolen altså. I mitt litt naive hode har jeg trodd at skolen var som før, men det er den jo ikke. Og jeg likte skolen før. Jeg innser jo selvfølgelig at det henger sammen med at jeg var skoleflink, men altså; det er nå en gang sånn at noen er voksne og skal fortelle elevene noe de ikke vet fra før, og noen er unge og trenger å lære om verden. Trodde jeg.

Men det er jo ikke sånn der ute nå for tiden. Nå skal man bare være flink til å komme opp med utrolig kreative ting de skal gjøre på de bærbare PCene sine hele tiden.

De har ikke prøver, de har “vurderingssituasjoner”. Prøver virker visst ikke lenger, er man enige om.

Og når man har praksis og sitter bakerst i klassen og følger med så ser man jo at på PCen sin er de på Facebook hele tiden. Noen spiller Doom. Og kanskje to stykker gjør det de skal. Det er bare så sjukt deprimerende det hele, at nå tenker jeg at jeg ikke kan være der og være del av et undervisningssystem som gjør norske elever så faglig dårlige som de jo er.

Og så kan det jo hende at man har litt uflaks med hvor man har praksis, hva vet jeg. Men det at det konkluderes at elever ikke kan følge med på vanlig undervisning i 45 minutter og at man derfor må komme opp med undervisningsopplegg som er som en dag hos Stig og Stein med lek og moro, noe jeg forøvrig har vært utsatt for på jobb og som er rent HAT fra min side; det er ikke en skole jeg vil jobbe i, altså.

Jeg prøver å ikke slutte på dagen hver eneste dag, men det holder hardt. Jeg har jo gjort det noen ganger før i mitt liv, hver gang når jeg har våget meg over i en jobb i staten. Og jeg burde hørt på Stranger, som prøvde å minne meg på når jeg luftet denne ideen om skolen, hvordan det har gått alle de andre gangene jeg har begynt å jobbe i staten; innen tre måneder har jeg gått i raseri. Men lærer man? Neida! Hvilket jo er ekstra deprimerende når man prøver å gå inn i et yrke der man skal lære andre noe, når man selv åpenbart ikke lærer en dritt…

Argh!

Fest uten alkohol er et møte…

…pleide vi å si da jeg var ung. Og jeg vet jo at det er annerledes i Amerika. Men ærlig talt; dette er ingen fest! Det er jo ingen bombe at nerdeselskapet Microsoft bommer på festligheter, men for å sitere prinsesse Ragnhild: ” De har dårlige rådgivere!” Og tatt i betraktning hvor mye penger de har, så er det at de har kommet opp med denne idiotidéen mindre rystende enn at det er filmet så gudsjammerlig amatørmessig.

Språklig idioti

Altså, hvis jeg skulle dø av kreft en gang, hvilket vel ikke er helt usannsynlig, så kommer jeg til å gå igjen og spøke ondsinnet for den som våger å bruke frasen “tapte kampen mot kreften”. Jeg syns det er så innmari frekt. Å ja, så det er bare å kjempe mer liksom? Som om det er det eneste som skal til? Som om det er et dataspill der man bare må knekke koden, og så vinner man. Og som om de som dør, på en eller annen måte har gjort noe feil i kampen. Dårlig med controlleren, liksom. Hurmpf.

Nettopp ja. Så klart

Jeg leser all verdens skoledokumenter om dagen. Og det kan jeg bare si altså: det er ikke nødvendigvis en god introduksjon til å jobbe i skolen å lese hva staten mener den skal drive med.

Det står for eksempel i Opplæringslova at

Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon (…)

og

Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapeleg tenkjemåte.

Nettopp. Ingen motsetninger her. Ikke i det hele tatt. Neida. Den kristne tradisjonen har stått først i køen for å fremme både demokrati, likestilling og vitenskap. Det vet jo alle.

Nå må vi få dette valget unna før det rabler for meg

Jeg er så gudsjammerlig lei av å tenke valg hele tiden. Ikke et eneste regjeringsalternativ jeg har lyst på, ikke et eneste parti jeg liker. Og når jeg først klager; om Venstre skal skrive under på å aldri støtte en regjering med Frp i alle medier hver eneste dag; de kunne ikke skrive under på å ikke samarbeide med Krf noensinne mer når de nå først er i gang med underskriftskampanjer? Men neida, dem vil de samarbeide når som helst. Fri og bevare.

Men i svarte, skal det aldri slutte?

Jeg er Bridget Jones.

Jeg holder på og holder på, med mat, røyking og drikking, og prøver å kontrollere det hele. Eller for å være mer presis; jeg prøver å kontrollere kroppen. Inni hodet mitt bor jeg i en annen kropp, og hver gang jeg ser i speilet, så tenker jeg at “du store all verden, det er da ikke sånn jeg ser ut? Men da må jo noe gjøres sporenstreks! Jeg må bli tynn! Og ung! Nå med en gang!” Alt helt fånyttes, selvfølgelig.

Men det jeg blir så sliten av, er at jeg har tenkt de samme tankene siden jeg var 14, og jeg klarer aldri å få det til. Hvilket betyr at i snart 30 år så har jeg tenkt at “Nu jävlar, nu skal det faen ta meg være slutt på øl og pizza og jeg skal bli et helt annet menneske, og jeg skal bli TYNN!”

Og alle bilder fra da jeg var 14 beviser jo at det var slett ikke noe å bekymre seg for den gangen. Var ikke tjukk litt en gang.

Det har i nesten 30 år altså, vært den hellige gralen, det eneste jeg vil, det eneste målet. Og det går altså ikke.  Det kommer ikke til å skje. Har det ikke skjedd før så skjer det i hvert fall ikke nå.

Men jeg vet jo at det aldri kommer til å slutte. Jeg kommer til å være besatt av å bli tynn til jeg går i graven, til tross for at jeg har helt lik kropp som store deler av slekta, og sånn ser vi rett og slett ut. Men kommer jeg noen gang til å akseptere at dette er rammen jeg har fått utlevert? Oh, no.

Det verste er at det jeg vil er å passe inn i tenåringsklær. Og jeg hadde jo sett helt dust ut uansett hvor tynn jeg hadde vært i de der klærne. Noen ting er man bare for gammel til.

Og all den tiden, all tiden jeg kunne brukt til å ikke tenke at “jeg er tjukk, alle de andre i rommet er tynnere enn meg. Nei, der er det en skikkelig tjukk en! Hurra!”

Og dette skjer overalt; det er det første jeg gjør i en ny forsamling. Nå på det nye studiet for eksempel, er det tre stykker som er kjempetjukke. Noe som gleder meg intenst. Hvilket jo er borderline, om ikke helt, ren galskap å bruke tiden sin på obsesse over.

Og fremdeles altså, så er jeg snittstørrelsen på damer i landet.

Å, jeg blir så sliten!

Når ble Reiseradioen så fæl?

Jeg husker Reiseradioen som et program for hele familien, med kanarifugler på rømmen, etterlysning etter bamser og kameraer, og glad sommermusikk. Og litt tørrprat om sommerting. Og veldig mye om hele landet.

De siste par årene har de slått seg på en helt annen og irriterende tone, der Oslo-programledere driver og gjør narr av resten av landet, som om det skulle være en lokalradio for indre Oslo.

Nå er de på Vega og prøver å snakke med lokalbefolkningen. Det går bare sånn helt måtelig.

Og så har de en reporter på Nesodden som ser “HØHØ, det var da en liten hytte, blir det laget mange barn her? Har du med deg kona di hit? Skal vi vekke dem som sover der? Tør vi det da? HØHØ! “

Og så prøver hun å tvinge han stakkaren som eier disse hyttene til å snakke annerledes: “Ha, jeg hører at du er nordlending, men du snakker så avslepet, SNAKK NORDLENDING! SEND EN HILSEN NORDOVER!” skriker hun til ham.

Og stakkaren gjør som hun sier, noe som avslører at han er finnmarking. Og hvorfor han skal sende en hilsen til Vega, det er det ingen som vet. Unntatt Oslo-reportere som sauser sammen alt utenfor Ring 3 til en eneste grøt av steder som sikkert er i nærheten av hverandre. Det er sjukt langt fra Vega til Finnmark!

Men så hold nå kjeft da!

Hvorfor gidder det ene P2-programmet etter det andre å snakke om Frps kulturpolitikk eller mangel på sådan? Hvorfor gidder kunstnerne å stille opp og være så grenseløst kjedelige og si det samme om igjen og om igjen og om igjen om at det blir vanskelig å være kunstner hvis Frp får bestemme?

DETTE VET VI DA!

Jeg vet det er valgkamp, men altså, disse kulturdebattene uten andre partier enn Frp på banen tjener kun en eneste hensikt, å få Frpere til å nikke i sommersolen og si seg hjertens enig.

Det er heller ikke som om det er Frp-velgere som er de tyngste P2-lyttere, så alt maset og opprøret og indignasjonen fra programledere og kunstnere er jo bare for egen menighet og er kun nyttig for å sparke inn åpne dører. Og om det skulle forville seg en Frper dit, så er det jo ikke som om debattene på dette nivået kommer til å få vedkommende til å skifte mening.

På søndag var det Erik Fosnes Hansen som kastet papirkuler, i dag er det noen som truer med at kunstnere kommer til å forlate landet hvis Frp kommer til makten. Buhu. Ja, det får nok Frp til å skifte mening, tenker jeg.

Alt er bare elende

Britene driver med selvgransking og oppvask om dagen. Det er ikke den del av samfunnet som går klar, og elendigheten er omfattende. Charlie Brooker i The Guardian oppsummerer i dag, og peker på det åpenbare; hva i all verden er det igjen å tro på? Mediene, politiet, parlamentet, økonomien – you name it, alt er gjennomkorrupt og grunnleggende motbydelig når man ser nærmere etter.

Og opp kommer en historie jeg ikke har fått med meg, om den skotske avisen Sunday Express som fant det for godt å henge ut de overlevende etter Dunblane-skytingen. De har nemlig fylt 18, og avisen syntes det var en god idé å henge dem ut med bilder av fyll og tøys og fjas fra Facebook, under overskriften ANNIVERSARY SHAME OF DUNBLANE SURVIVORS.

Forøvrig ingen andre medier som lot seg opprøre av dette, om man skal tro Brooker. Det var det bloggerne som gjorde. En rasende online-kampanje tvang frem en unnskyldning fra avisen og en anmeldelse til Press Complaints Commission, som nå har kritisert avisen. Uten at det nødvendigvis gjør verden til et bedre sted.

Nå er det like før jeg flytter til et sånt “Der som ingen skulle tru”-sted!

Det å sitte i styret i sameiet gir meg ikke akkurat mer tro på menneskeheten. Hva er det som gjør at folk mener at det er helt ålreit å ikke ta hensyn til andre? En ting er nå å ha nachspiel og spille dårlig musikk høyt, det kan jo skje den beste fra tid til annen. Og det er jo irriterende nok, men der har jeg i det minste et snev av forståelse for skurkene, all den tid jeg har holdt på med den slags selv i ganske utstrakt grad. Riktignok i yngre dager. Men å dumpe gamle møbler og assortert søppel i bakgården? Som vi må betale en formue for å få fraktet vekk? Nei, det kan jeg altså ikke huske at jeg noensinne har drevet med.

Dette hadde ikke skjedd om jeg bodde på en sånn liten gård oppunder et fjell i Sogn, med nærmeste nabo 20 mil  unna! Med robåt. Men jeg hadde vel funnet noe annet å irritere meg over. Hadde sikkert syntes geitene var skikkelig duste eller noe sånt.