Fine, fine Amazon

Stakkars norske bokhandlene. Sier jeg, som er en sviker av rang. De er rett og slett jevnt over ikke er like interessante som det kan være å tulle rundt på Amazon i noen timer. Og på døren kommer de jammen med pakken også. Riktignok mest til glede for oss som diller rundt hjemme på dagtid, sånne pakkeleverandører som ringer og sier at de kommer til deg NÅ er jo et helvete for folk som er i arbeid.

Men ikke for meg altså, så her sitter jeg og lurer på hvor jeg skal begynne. Warszawa-ghettoen? Krim i middelalderen? Mer om India? Ah, the choices, the choices.

Jeg går i butikken og kjøper norske bøker riktignok. Det er bare det at det er ikke så ofte det er noen jeg har riktig lyst på som det til stadighet er på Amazon. For ikke å snakke om at det der “idaho, we have recommendations for you” er helt hypnotisk.

Jeg forbanner også tidens elv

Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv er en vidunderlig bok. Stakkars Arvid og stakkars mammaen. Livet som ikke blir som man ønsker, og tiden som bare går og går. Og så vakkert om kjærlighet som bare blir borte, om familie og sorg og savn. Og en mann som ikke aner hvor han skal gjøre av seg.

Den er så innmari fin i beskrivelsen av både mor og sønn, Petterson forstår det meste om å være menneske. Og ikke minst; han beskriver den der sjølvproletariseringsfasen på 70-tallet så bra. Om arbeidersønnen som proletariserer seg til familiens store skuffelse – for han er jo arbeiderklasse. Som har fått muligheten til utdannelse og så kaster vrak på den. Idiot, sier mamma, som jobber på Freiafabrikken.

Og på toppen av dette altså, så lo jeg høyt flere ganger. Skjønner ikke hvordan han gjør det.

Og som en ekstra bonus for meg er store deler av handlingen sentrert rundt Carl Berners plass. Som jeg liker nesten like godt som Petterson åpenbart gjør.

Så enkelt. Og så ubegripelig.

Spørsmålene om hvordan nazismen i det hele tatt kunne oppstå og hvorfor ordinære, ikke-nazistiske tyskere ikke stoppet dem lenge før det ble som det ble, er fascinerende. For det er jo så sinnsykt det hele, at forklaringene om Versaille-traktaten og økonomien og hyperinflasjonen aldri har vært annet for meg enn en helt teoretisk forklaring, som ikke nødvendigvis gjorde at jeg faktisk forstod det.

Men her altså, i min egen bokhylle, en suggererende bok som faktisk forklarer det for meg.

Sebastian Haffner var tysk flyktning i England i 1939 da han skrev manuskriptet til Defying Hitler. Det ble imidlertid liggende i en skuff til han døde i 1999, og ble senere publisert av sønnen.

Det er en beskrivelse av hans eget liv fra 1914, da han var 7, og  frem til slutten av 1933, og så er det ikke mere. For mens han skrev brøt krigen ut for alvor, og han begynte å skrive på andre ting for å hjelpe engelskmennene. Og det er skrekkelig synd, jeg skulle gjerne sett denne fortellingen videre til krigsutbruddet. Men der i skuffen lå altså denne beskrivelsen av å leve i Tyskland under opptakten til det som skulle komme. Og det kjennes som et tog kommer farende mot en uten bremser, all den tid man jo vet hva som skjedde siden.

For det er perioden før som klargjør en hel nasjon for det hele, og det er slående hvordan terroren sakte men sikkert setter seg, et skritt og et skritt til. En og en frihet fjernet, til man plutselig finner seg selv med hevet høyrearm, nesten uten skam.

Det er en fascinerende beretning fra en ung mann som ikke kan begripe hva som skjer rundt ham, hvorfor ingen gjør noe, hvorfor han selv ikke gjør noe, og som ser alt han setter pris på rase rundt ham som et korthus. Det er forresten ikke riktig at han ikke begriper noe, det er nettopp det han gjør. Det er noen riktig gode funderinger rundt det tyske og nasjonen og hvorfor grobunnen var så god som den var for de nasjonalistiske tankene. Jeg har som sagt til gode å lese noe som tilsvarende har kunnet vise hva som faktisk skjedde der i mellomkrigsårene, og hvordan så mange lot seg rive med, mer eller mindre frivillig.

Her er forresten en anmeldelse i Salon.

Når man nå først skal kose seg

Det hender at jeg driver tankeeksperimentet “hvor og når ville du levd hvis du kunne velge fritt, og hvorfor” med venner. Jeg har en venninne som konstant faller ned på 20-tallet i Paris, mellom krigene og før krakket. Og det er jo en staselig periode, selvfølgelig. Bortsett fra at man må gjennom krigen etterpå. Men når det nå først er et tankeeksperiment så kan man jo også bestemme at det er en slags Groundhog Day, der tiden står stille og krigen aldri kommer.

Jeg er jo helt latterlig fordomsfull mot Frankrike, så jeg velger meg England, samme tid. Helt spesifikt; vennekretsen til Bertie Wooster. Tant og fjas, tullete problemer og mulige forlovelser med velbemidlede idioter. Ikke et menneske ved siden av Jeeves som driver med noe som helst for å tjene penger, enten har de penger på bok, eller så lever de på mer og mindre generøse bidrag fra tanter og onkler. Det er som en Disney-verden, veldig få foreldre og tilsvarende mange fler tanter og onkler.

Og når man sitter i godstolen i julen og prøver å komme over kilovis med ribbe og marsipan, så er Bertie helt utmerket selskap. Ikke noe som helst som går galt i hans verden, i hvert fall ikke verre enn at Jeeves kan fikse det. Og om tante Agatha skulle bli for irritert, så kan man alltids stikke av til Frankrike eller Amerika for en liten periode. Og jammen har tjenerne det fint også. Omtrent som når min bestemor fortalte om prestegården hun vokste opp på på 20-tallet, da “pikene” fikk være med å gå rundt juletreet på julaften. Da jeg som barn spurte henne om ikke de hadde en egen familie de heller ville være med på julaften, svarte hun bare at “å nei da, de likte oss så godt, og de var så glade for å få være med oss i finstuen.” Mon det. Ah, å være rik på 20-tallet. Forsåvidt sikkert fint å være rik når som helst, egentlig.

Om du vil forstå litt mer om India

Jeg leser mye litteratur fra og om India. Jeg har en liten avdeling med India-bøker her i heimen, og Amazon anbefaler meg knapt nok noe annet.

Nå henger jo selvfølgelig dette sammen med at jeg er glad i India og har vært der en del. Jeg har vært der nok til å forstå hvor lite jeg forstår av landet og regionen, og jeg vil så gjerne skjønne mer. Og det gis jo ut så utrolig mange bøker der borte, noe som forsåvidt bare skulle mangle, all den tid de er mer enn en milliard mennesker, selv om slett ikke alle kan lese.

Bookerprisen gikk i år til Aravind Adiga og hans debutbok The White Tiger. Og det er en aldeles glitrende bok, som klarer å fange det India som er her og nå, der forskjellene mellom folk er så hinsides alle proposjoner. Der noen lever i “the Light”, og noen i “the Darkness”, som bokens hovedperson formulerer det. Der korrupsjonen er kvelende, og der store deler av befolkningen aldri kommer seg ut av “the Darkness”. Og om man skal det må man gripe til drastiske midler, noe vår hovedperson gjør. Den er også forbausende morsom, der hovedpersonen prøver å forklare det indiske til den kinesiske statministeren.

Anbefales på det varmeste, både til oss som har tilbrakt uforholdsmessig mye tid i batikktøy i India, og til alle andre.

Og da dykker vi litt ned i fortiden igjen

Sovereign av C. J. Sansom leser jeg nå. Jeg er jo svak for nesten alt som er ikke er satt i nåtiden. Dette er altså en krimaffære satt i England i 1540 1541. Henrik den åttende er konge, og på sin fjerde kone, om jeg ikke har regnet feil. (Femte kone. Jeg hadde glemt en.)

Og det jeg liker aller best med sånne bøker, er at jeg måtte ta en runde på Wikipedia her i sted for å oppfriske forlengst glemte kunnskaper om Thomas Cromwell. For jeg hadde jammen surret han sammen med Oliver Cromwell, og det er altså en helt annen, selv om Oliver var en fjern slektning. Men altså født sånn omtrent hundre år senere, og Tudorene var borte vekke lenge før han ble voksen, siden Elisabeth I jo var så utidig at hun ikke skaffet seg barn. Og så tok han over landet selv, kort fortalt. Men det endte ikke så bra. (Oliver hadde forøvrig et underlig endelikt. En ting er nå at han døde av malaria som han hadde dratt på seg i Irland av alle steder. Han døde altså i 1658, for så å bli gravd opp igjen i 1661 for å henrettes posthumt. Men det er jo en helt annen historie.)

Men tilbake til boken: Tortur, intriger og henrettelser over en lav sko, annet er det jo ikke å forvente i Tudor-tiden. Og en stakkars advokat som gjør sitt beste for å navigere i dette uten å måtte bøte med livet. Koser meg.

Men denne skal IKKE i Skammens bokhylle

Jeg morer meg med den kostelige Then we Came to the End av Joshua Ferris om dagen. Denne fantastisk morsomme og tidvis deprimerende romanen om livet i et reklamebyrå i Chicago da dot.com-boblen sprakk, er jo plutselig veldig aktuell i både reklamebransjen og andre bransjer igjen, nå når vi beviselig er inne i en økonomisk krise igjen. Men den er morsom helt uavhengig av det, altså. Ferris klarer å fange hvor kjedelig det faktisk kan være på et kontor, litt på The Office-måten. For ikke å snakke om at alle på kontoret er paranoide for å få sparken hele tiden.

Og det er egentlig ikke så mye paranoia som det er fornuftig angst, for de får sparken over en lav sko, den ene etter den andre. Noe de på mange måter fortjener, all den tid de stort sett driver med tøv. Men ingen vil jo miste jobben. Minst av alle den middelaldrende fyren som ikke forstår verken Photoshop eller andre viktige reklamebransjeverktøy. “Most days I don’t even understand Outlook”, tilstår han når han skal fortelle kollegaene at han har fått sparken. “This is a young man’s game”.

Og her er det jammen noen riktig gode ideer for å gjøre andres liv uutholdelig. Som å gjemme en sushibit i noens bokhylle på kontoret, for eksempel. Som ikke blir funnet før lukten er blitt så ille at vaktmesteren blir kalt inn for å finne ut hva det skyldes. Å, så utrolig slemt! Men hva gjør man ikke for å komme gjennom dagene?

Og om noen skulle være interessert, her er første kapittel, courtesy of The New York Times.

Skammens bokhylle

Mye tægging om dagen, er det noe som går? Zagabå lurer på hvilken bok jeg vil plassere i Skammens bokhylle. Og siden han gikk hardt ut med The Secret, og Stranger fulgte opp med Women Men Love, Women Men Leave, så har jeg vridd hjernen litt her for å komme opp med noe tilsvarende teit. Men bokhyllene mine er lykkeligvis relativt forskånet for den slags. Men jeg vet masse om dem, siden jeg ser på Oprah. Det er altså utrolig hvor mange sånne bøker det fins her i verden.

Men jeg velger meg heller den dummeste boken jeg har lest i år, Havets katedral. Og jeg må bare tilstå at jeg ikke leste den ferdig, men den kan umulig ha tatt en brå endring og blitt bra etter 100 sider med reinspikka, dårlig skrevet tøv.

Jarle Klepp er helt ålreit

OK, ferdig nå, og jeg har kommet over all den teite sexen. Jeg vet fremdeles ikke om det er ironi eller ikke, men akkurat nå er det ikke så farlig. For den er ganske fin, og jeg måtte gråte bittelitt for Jarle som blir glad i barnet sitt og som begynner å tvile på viktigheten av poststrukturalistisk litteraturteori.

Og det jeg gråter mest av, er forholdet mellom Jarle og mammaen hans, som har den samme intense skjørheten som i Kompani Orheim, og som gjør at jeg, tross all toskeskap, er ganske så glad i Jarle Klepp.

Jarle Klepp er en dust

Holder på med Charlotte Isabel Hansen. Og jeg skal skrive mer om denne når jeg bare er ferdig. For egentlig er jeg mest nysgjerrig på hva Renberg skriver om studietiden i Bergen, som tilfeldigvis korresponderer med min egen. Jeg har hatt mine kvelder med diskusjoner om Derrida jeg også, for å si det sånn.

Men foreløpig vil jeg bare lufte min irritasjon over måten Renberg skriver sex på. Som vi vet – uendelig vanskelig.

Jeg har riktignok ikke helt landet på om vi snakker ironi eller ikke her – “han seilte inn i de varme fjordene til Herdis Snartemo”? “han kjente festen hennes stramme seg om gleden hans”? “En og annen fitte vi har svømt tusenmeteren i”?

Å, som jeg håper på at det er ironi! Eller parodi, eventuelt? Hva som helst, bare ikke alvorlig ment. Please!