Krimidioten

Har akkurat avsluttet Panserhjerte, den siste Harry Hole-boken til Jo Nesbø. Og jeg skal slett ikke røpe noe som helst, siden jeg kjenner opp til flere som er midt inni ennå. Annet enn at jeg fremdeles er forelsket i Hole. Han er jo så veldig en sånn mann som man vil redde. “Men jeg da! Ligg med meg da! Da blir du lykkelig! Jeg lover!” tenker man hele tiden. Jeg vet ikke helt hvorfor menn liker de bøkene, det er så mye der som handler om kvinner som vil redde Harry.

En periode midt i der så trodde jeg at jeg hadde løsningen og at Nesbø hadde mistet grepet. Det var liksom så såre enkelt, og jeg følte meg som en sånn som alltid vet hvem morderen er. Jeg var miss Marple, rett og slett. Hvilket var en deilig følelse, jeg vet jo aldri hvem morderen er. Jeg ser jo om igjen Poiroit-krim på TV som jeg har sett før, og jeg har lest bøkene før, men husker jeg morderen? Niks. Borte vekke i hodet. Det er da veldig interessant? Det må jo være enten fordi jeg fordøyer krim som om det var seigmenn, eller fordi jeg er dum i hodet. Jeg velger den første tolkningen. For det var det samme denne gangen også. Jeg gikk rett på det forfatteren ville jeg skulle gå på. Dustekjerring.

Er det god litteratur? Nei, kanskje ikke. Er det god krimlitteratur? Så absolutt. Vil jeg fremdeles at Harry Hole og Jo Nesbø skal smelte sammen til en skikkelse og flytte inn her hos meg? Oh, yes.

Nå må Jarle få fri

Jeg vet at Tore Renberg har sagt at han skal skrive om Jarle Klepp resten av livet, men enten må han gjøre noe med Jarle, eller så må han revurdere den tanken litt og skrive om noe annet en stund.

Jeg går ut fra at Jarles manglende utvikling som menneske er tilsiktet, men det funker bare ikke. Hvis tanken med å bare skrive om Jarle i bok etter bok er å beskrive at vi alle står på stedet hvil og aldri endrer oss, så er ikke selvopptatte, utrivelige, snobbete Jarle i alle livets faser en fyr som er sterk nok til å bære den fortellingen. Eller svak på en interessant nok måte. Jeg er ikke noe interessert i å vite mer om ham, jeg vet allerede altfor mye. Dessverre har han blitt helt aldeles umulig å like, og ikke går det an å hate ham heller. Han er bare dum og irriterende.

Like tilsiktet er vel tanken om å avsløre at om man skraper litt i fernisset av oppdragelse så er vi fordomsfulle og rasistiske på innsiden. Og det kunne jo blitt bra, idéen er jo ikke helt dårlig. Tidsriktig og alt mulig. Men så bare renner det hele ut i ingenting og blir så platt, så platt.

Nei, nok nå.

Jeg var ikke spesielt begeistret for Charlotte Isabel Hansen heller, men Pixley Mapogo er siste bok om Jarle jeg orker. Det skal mye til for at jeg skal følge ham videre. En Nobelpris i litteratur, kanskje. Da måtte jeg vel lest en eventuell oppfølger.

Nei, dette var bortkastet tid, gitt!

Forbausende nok har Dan Brown fått riktig gode kritikker for den siste boken sin, The Lost Symbol. Dette er jo ikke akkurat den type litteratur anmeldere vanligvis faller for.  Mode Steinkjer i Dagsavisen syns den er spennende og underholdende, og Ingrid Brekke i Aftenposten syns den er like god som Da Vinci-koden.

Jeg tillater meg å protestere. Dette er den dårligste av bøkene hans. En ting er nå at han aldri har skrevet strålende litteratur, men spennende har det alltid vært. Men denne altså; dørgende, gudsjammerlig kjedelig. Og det er vel det mest utilgivelige for en spenningsforfatter, å være kjedelig.

En ting er nå at jeg aldri klarer å engasjere meg i grunnplottet, eller i alle disse symbolene i ymse bygg i Washington DC. Eller i frimurerne. Ikke klarer han å få meg interessert i hva hemmelighetene deres er, og ikke klarer han å overbevise meg om at det er skikkelig viktig å holde det hemmelig.

Det som imidlertid irriterer meg aller mest, er at han insisterer så voldsomt på at det ER ting i USA som er skikkelig gamle. Og mystiske. Har han fått kjeft hjemme for å fokusere så mye på Europa tidligere? Sorry altså, men det er vanskelig å tenke mystikk og frimurere og eldgammel visdom når det er mye sånt; denne har vært i familien i generasjoner, den er over 100 år gammel. Jippi, liksom.

Og løsningen! Herregud, altså.

Ser jo bra ut, men…

Jeg ser på The Tudors, og det er så fryktelig mye sex ute og går. Ikke bare kongen, alle og enhver har seg i krokene støtt og stadig. Og sånn var det vel gangen også, får man jo tro. Men alt jeg klarer å tenke på, er hvor skitne de var. Elisabeth I ble regnet som nesten litt suspekt renslig av seg, og hun skal ha badet fire ganger i året. Det hjelper fint lite med de der staselige antrekkene da, tenker jeg i mitt stille sinn. Og det tok jo all verdens tid før det ble bedre med den der vaskingen her omkring. Og det er de kristne sin skyld. Muslimene, jødene og hinduene har alltid hatt vett på å vaske seg. Og romerne badet jo hele tiden. Og for de som skulle være mer interessert i vasking gjennom tidene, så er dette en fabelaktig bok om saken, Clean: An Unsanitised History of Washing av Katherine Ashenburg. Og bare for å bevise hvor redde de var for vann i hine hårde dager har jeg rappet dette fra boken:

‘When the future Louis XIII of France was born, in 1601, the court physician kept notes on the child’s washing history. It was not a lengthy account. At six weeks, his head was massaged. At seven weeks, his abundant cradle cap was rubbed with butter and almond oil. The baby’s hair was not combed until he was nine months old. At the age of five, his legs were washed for the first time, in tepid water. He had his first bath at the ripe age of almost seven’.

Overraskende informasjon i en historiebok

Jeg leser en bok om Stuartene, kongene som tok over i England etter Elisabeth I. Ikke overraskende har den tittelen The Stuarts, skrevet av en J.P. Kenyon. Boken har jeg en gang plukket opp i Skottland, og den er opprinnelig skrevet i 1958, og oppdatert av forfatteren i 1980. Men jeg har en mistanke om at noen ting nok ikke ble oppdaterte den gangen. Dessuten så er jo 1980 en hel liten evighet siden også, så for alt jeg vet kan jo forfatteren ha ment det samme den gangen.

Det er noen veldig rare beskrivelser av folk her altså.

For hør bare hva han sier om Frances Howard:

Frances, the Earl of Suffolk’s nymphomaniac daughter, became the mistress of James’s reigning favourite, Robert Carr. (…) dabbling in black magic had undermined what little mental balance she possessed.

Eller om George Villiers, etter sigende James I’s elsker;

[He had] the dark blue eyes of the highly sexed. (…) His intelligence, while it existed at a low level, undoubtedly existed.

Nå kan jo Frances ha vært nymfoman for alt jeg vet. Men den der med de mørkeblå øynene, den kjøper jeg altså bare ikke.

Bokschizofren

Jeg har oppdaget Carl Frode Tiller. Fryktelig treig i avtrekket der altså, men sånn er det jo noen ganger. Og jeg har tatt det i omvendt rekkefølge også, derfor holder jeg på med debutboka Skråninga nå. Som jo er en aldeles fantastisk bok. Men det sliter på følelsene, det gjør tidvis fysisk vondt å lese. Det er noe med de repetisjonene som avslører mer faenskap for hver gang de kommer som treffer rett i magen.

Så jeg har vært nødt til å pause litt innimellom bare for å komme til hektene, selv om det vel kanskje ikke er meningen, man skal vel bli i ubehaget, det er vel litt av poenget, tenker jeg. Men det orker jeg ikke.

Så jeg har lest pikebøker. Ikke bare min barndoms pikebøker, men min mors pikebøker, og hadde de vært oversatt til norsk litt tidligere kunne det vært min mormors pikebøker. Jeg snakker om Dimsie-serien, og den første kom ut allerede i 1921. Men de er ikke oversatt til norsk før på 50-tallet, og det er de jeg har. I fine GGP-utgaver, helt fullstendig utleste. Jeg tror kanskje ikke de ble utgitt igjen, de overlevde vel ikke inn på 70-tallet for andre enn oss som fant dem på loftet.

Jeg elsket dem som barn. Jeg ville gå på kostskole, på pikeskole, og sove i sovealkove og ha arbeidsværelse, jeg ville slett ikke gå på den der betongskolen som hadde vunnet en pris da den ble bygget i 1974, og var så alternativ at det var en gru. Jeg ville ha et victoriansk hus med spøkelse, og felles måltider og latinlekse og uniform og alt sammen. Så i går raste jeg gjennom tre stykker på rappen, bare sånn for å sette verden på plass i trygge rammer igjen. Det er så deilig snusfornuftig det hele, og det verste som skjer er at noen har fest om natten der de lager knekk. Eller at noen bare får nestbeste karakter i fransk.

Og så leste jeg litt til Ragnar Hovland. Her fra På fjellet, i Vegen smal og porten trang:

Ho bur åleine i eit lite hus på ein fjelltopp. Rundt henne på alle kantar er vide skogar av gran.
Av yrke er ho call-girl.
Ein gong om  dagen (av og til ikkje i det heile tatt, før var det mangfoldige gonger pr. dag) ringer telefonen.
Nøye forklarar ho vegen heilt fram:
-Så er det fire mils gange gjennom skogen. Stiane er ikkje så godt oppmerkte. Gummistøvlar er å anbefale. Og ein machete. Machete, ja. Det er ein jungelkniv. Og deretter blir det då ca. to timars klatring. Det kan nok bli litt meir. Skal vi seie kl. 5 då?

Sånn. Da er jeg styrket i sjelen. Tilbake til Skråninga.

Jeg fant, jeg fant!

Hver gang jeg leser Ragnar Hovland blir jeg en sånn irriterende en som leser høyt hele tiden og stadig avbryter folk med “Hør da, hør da”!

Og siden jeg ikke bor sammen med noen jeg kan lese høyt for så blir det jo her jeg må dele min begeistring.

Jeg fant nemlig i min brors bokhylle en Hovland-bok jeg ikke har sett før, Vegen smal og porten trang fra 1981. Den består av småfortellinger om dette og hint, i kjent Hovland-stil.

Eller som Samlaget beskriver boken:

Hovudpersonen i forteljingane gjennomlever barne- og tenåringsstadiet i glansen frå rockekongar frå Fusa eller som Dei siste beatpoetane i Midthordland. Forfattaren løyser pubertetsproblema med munter og kjenslevar pornografi, før heltane hans tek snøggbåten til Bergen.

Boken skal visstnok være gjenutgitt senere, like hjelpeløst utsolgt som denne utgaven. Men den må jo finnes på bibliotekene, ventelig. Jeg kan altså ikke anbefale den nok.  Hør bare, fra fortellingen Sommarens blå flygel;

Eg gjekk inn på kjøkkenet der mor stod og skar løk og kokte fisk på harde livet. Det var ein ekstra hard og tøff fisk  som far min hadde fiska, og ein måtte ha utruleg sterk varme for å få kokt han.

Og spør du meg, er en fortelling med tittelen Dei siste beat-poetane i Midthordland god nok grunn til nok en gang å skryte av Hovland. Selv om boken er over 25 år gammel og jeg strengt tatt er litt flau for at jeg ikke har lest denne for lenge siden.

Påskekrim 2009

Jeg har lest “The Looming Tower, Al-Queda’s Road to 9/11” i påsken.

Det er rart med det, plutselig er 2001 lenge siden. Jeg har jobbet med folk som ikke var myndige før i 2005, de var på ungdomsskolen i 2001. Men vi snakker om folk som er voksne, som er superflinke i et yrke, så voksne er de. Men altså med et vagt minne om 2001. Jeg har plutselig vært vikarlærer i 2. klasse i barneskolen – de er født i 2000/2001.

Så jeg føler meg litt som en gammel mann som snakker om krigen. Men det er jo litt sånn; det er min krig. Alle som var voksne husker hvor de var og hva de gjorde og hvordan de kom seg fortest mulig til en TV. For vi var jo på nett, men det var fremdeles TV som gjaldt. Jeg hadde ikke spesielt mye å gjøre på jobb, kan jeg huske. Og jeg husker veldig godt at vi så på nettavisene at et lite fly hadde truffet et av tårnene. Og da var det jo fremdeles en tullenyhet. Og så kom det andre flyet. Da gikk vi hjem. Det var så åpenbart at nå skjer det noe helt uforutsett. Og alt var så usikkert, det var jo ingen som visste hva som foregikk. Det var den der usikkerheten.

Og som det jeg på tidspunktet i hvert fall oppfattet meg selv som, et klassisk radikalt menneske med mye sinne mot USA, gikk jeg altså hjem, totalt forvirret. En ting er å ikke like USA, men dette?

Så jeg gikk hjem. Og før jeg hadde fått slått på TVn hjemme hadde et fly truffet Pentagon. Og da kjentes det som krig helt på ordentlig.

Da gikk jeg på butikken og kjøpte øl. Ikke det at jeg er vanskelig å be til å drikke, men da var det litt sånn – verden går under, jeg gidder jammen ikke være edru på toppen av det hele. Det var en tirsdag. Ikke det at jeg er ukjent med å være full på en tirsdag altså, gud forby.

Så jeg var hjemme da det første tårnet falt. Og skiftet som en gal kvinne mellom BBC World, CNN og Aljazeera.

Og fra å være en av dem som var sinna på USA uansett, endret jeg ståsted. Ikke sånn helt med en gang, det var tross alt rett etter at de hadde valgt GW Bush. Men okkesom. En ting er nå å mene at USA er vanstyrt, noe helt annet er terroristangrep. Og på denne skalaen, ikke minst.

Så der satt jeg altså, og drakk meg full, og så falt det andre tårnet. Og jeg husker at jeg gråt og snakket med folk på telefonen og generelt var grenseløst fortvilet. Og ingen visste hva som skjedde i Pentagon. Og så kom det meldinger om at NATO-hovedkvarteret i Brussel var evakuert. Og det føltes som om verden var i ferd med å gå under. Og ikke minst, det kjentes samtidig som om alt jeg hadde kjent som politiske sikkerheter falt. Antagelig ikke slik Al-Quaeda så det for seg. For jeg endte altså for min del med å støtte dem som jobber mot denne type terrorister.

Det som er dritten er jo at dette kunne ikke skjedd på et verre tidspunkt i forhold til hvem som faktisk satt med makten på dette tidspunktet. Hvis noen andre hadde hatt makten da hadde det vært mulig å dra på ressursene til folk som meg, som frem til da hadde holdt med de andre, uansett hvem de andre var. Bare de var mot USA så kunne man støtte nesten hva som helst. Men det var før tårnene falt.

Jeg husker imidlertid at jeg var mot Taliban før dette, det er noe med at kvinners liv og rettigheter treffer meg før andre ting. Så jeg var sinna på dem lenge før angrepene i USA. Rett skal være rett.

Men så klarte altså USA å føkke det til så grandiost, med å ikke fullføre i Afghanistan, ikke ta affære med de finansierende kreftene i Saudi-Arabia, men i steden for gå for Irak. Og Abu Ghraib. Og Guantanamo. Hvordan endte man med dette?

Og kan jeg bare si som en som ellers er glad i konspirasjoner  – det er jaggu ikke rart folk stiller spørsmål rundt dette, fordi reaksjonene virker så merkelig tafatte der man faktisk kan ta dem det gjelder. For ærlig talt, hvor jævla vanskelig hadde det vært å ta Osama bin Laden i Tora Bora? Hvorfor begynne med Irak før man er ferdig med Afghanistan? Det gir ingen mening!

Uansett; det jeg egentlig ville var å anbefale boken “The Looming Tower, Al-Queda’s Road to 9/11” av Lawrence Wright. Han kan ikke svare på all idiotien som skjedde etterpå, men han går altså gjennom det som skjedde i forkant. Hvordan ble Al-Queda Al-Queda? Hva gjorde dette mulig? Og hva var det de ville?

Wright har vunnet all verdens priser for denne boken, og den er vel verd å bruke tid på. Han skriver bra, han er morsom, og ikke minst; han er kunnskapsrik. Så han er i stand til å fortelle historien om hvordan det har seg at en skjeggete mann i en grotte i Afghanistan er i stand til å gjennomføre disse angrepene.

Ikke minst er den god nok til at vi som liker konsprasjoner fordi vi av prinsipp aldri tror på den offisielle historien faktisk også får en forklaring som lang på vei forklarer hva som skjedde. Ikke helt, men nesten.

Løp og kjøp! Finnes også på norsk.

This is just to say…

Det er mulig alle andre har visst om dette alltid, men det var nytt for meg. Jeg snakker om diktet “This is just to say” fra 1934 av William Carlos Williams (1883-1963).

Diktet er skrevet som en lapp på kjøleskapet i form av en beskjed til noen andre i huset, og har oppnådd sin berømmelse som et perfekt eksempel på hvordan unnskylde noe man har gjort uten å mene det i det hele tatt. Here goes:

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold

This American Life snakker veldig bra og morsomt om diktet i denne episoden. (Det er litt uti der, men historien før det er dypt fascinerende, så hør gjerne den også.)

Saken er nemlig at det har blitt en slags æressak for ymse poeter å skrive sin versjon av denne unnskyldningen. Hvilket fører til de vittigste versjoner som fins i bøtter og spann på nettet.

Her er et av Kenneth Koch:

I chopped down the house that you had been saving to live in next summer.
I am sorry, but it was morning, and I had nothing to do
and its wooden beams were so inviting.

Og her er et som også nevnes i TAL-programmet, som visstnok ble sendt inn til en Harry Potter fanfiction-konkurranse av en Tom Phillips:

this is just to say
I have killed
the wizard
who was in
your novels

and whose
death you were
probably
saving
for book seven

forgive me
he had it coming
so beardy
and so old.

Hahaha, stakkars Dumbledore.

Fine, fine Amazon

Stakkars norske bokhandlene. Sier jeg, som er en sviker av rang. De er rett og slett jevnt over ikke er like interessante som det kan være å tulle rundt på Amazon i noen timer. Og på døren kommer de jammen med pakken også. Riktignok mest til glede for oss som diller rundt hjemme på dagtid, sånne pakkeleverandører som ringer og sier at de kommer til deg NÅ er jo et helvete for folk som er i arbeid.

Men ikke for meg altså, så her sitter jeg og lurer på hvor jeg skal begynne. Warszawa-ghettoen? Krim i middelalderen? Mer om India? Ah, the choices, the choices.

Jeg går i butikken og kjøper norske bøker riktignok. Det er bare det at det er ikke så ofte det er noen jeg har riktig lyst på som det til stadighet er på Amazon. For ikke å snakke om at det der “idaho, we have recommendations for you” er helt hypnotisk.