Frailty, thy name is woman

Caitlin Moran er vår helt om dagen.

Og jeg har allerede tøffet meg på Facebook med at jeg leste henne LENGE før hun var på Skavlan. For hun har skrevet i The Times i åresvis, og jeg leste henne religiøst, men så ble de betalingsavis, og så religiøs er jeg jo ikke.

Så jeg har hørt henne selv lese How to be a Woman på lydbok, og den er fantastisk. Det er jo ikke det. Jeg har bare en liten, bitteliten innvending.

For det er så mye her som er bra, men jeg vil altså protestere mot hennes forestilling om hvor enkelt det er å ha sex hvis man bare spør.

For hun skriver fra et utgangspunkt av noen som var tjukk og feil som tenåring, men som så fant ut av det som halvkjendis i London på det tøysete nittitallet der alle lå med alle hele tiden, og så giftet seg med en etter sigende fabelaktig mann.

Og dette er jo så langt fra min erfaring man kan komme. For jeg var the hot shit som tenåring og har blitt det mindre og mindre med årene, som jo naturlig er.

Alle de årene med all verdens selvtillit på det berømmelige kjønnsmarkedet, som plutselig en dag var borte vekke.

Ikke en oppadgående spiral av “hurra, alle vil plutselig ligge med meg!” Men “men i alle dager, hvorfor vil ingen ligge med meg lenger!”

Og det er jo enkelt for henne å rådgi at “jeg oppdaget at det er bare å spørre en mann om han vil ha sex! Han kommer til å si ja!” når all denne seksuelle erfaringen er fra før hun giftet seg i den nette alder av 24.

For 20 år senere så ser jo det bildet unektelig litt annerledes ut. Og det er altså en bitteliten blindspot hos henne, det med den singelheten i voksen alder og alt den fører med seg av komplisert sex eller mer sannsynlig; mangel på sådan, enn den man drev med når man var ung.

Hun er, om jeg tør å være så frekk, litt sånn der smug married i Bridget Jones.

Men man kan jo ikke kreve alt i hele verden fra en eneste bok. Og jeg har ledd høyt opptil flere ganger, og opptil flere av rådene akter jeg å inkorporere i livet.

Ikke minst: Når du lurer på om noe var misogynistisk eller ikke, tenk heller: var det høflig eller ikke? Er det ikke høflig, og noe moren hans hadde dasket ham i bakhodet for, så er sjansen stor for at det slett ikke er noe du skal finne deg i at noen sier til deg.

Så mye å lære

Det er så underlig med det, man interesserer seg jo mest for det som ligger nærmest. Men så plutselig så er det noe som kommer nærmere enn det var før, og så har man enorme hull å fylle i kunnskapen sin.

Det skal ikke mer til enn en uke i Afrika før man innser at man kan ikke en dritt om det enorme kontinentet. Og det er jo en skam, så klart.

Og den ene uken hjelper så veldig på, plutselig så sitter kartet på en helt annen måte enn før – hadde du spurt meg for to uker siden hadde jeg ikke kunnet plassere Uganda på kartet i det hele tatt. For ikke å snakke om hvilke land det grenser til. Ikke visste vel jeg at Rwanda var der. Ei heller at jeg skulle mellomlande i Kigali i Rwanda på veien til Uganda. Tror ikke jeg har tenkt at de har flyplass i Rwanda en gang.

Kongo grenser også til Uganda. Og Kongo har jo en så skrekkelig historie, og jeg husker vagt at jeg har visst at det var helt forferdelig der, at det hadde med Belgia og kong Leopold å gjøre, men det er ikke festet seg i det hele tatt. Så nå leser jeg King Leopold’s Ghost, om hva som egentlig foregikk både i opptakten til at Leopold rett og slett tok Kongo som privat koloni, og på hva som foregikk der mens galskapen var på det verste. Ti millioner drepte. Ti millioner! Privat koloni!

Lærte vi om dette på skolen? Da jeg tok historie grunnfag i sin tid hadde vi et semester med norgeshistorie og et semester med verdenshistorie. Verdenshistorien var grekerne og romerne, den franske og den russiske revolusjonen. Og krigen. Ikke noe om Afrika. Så nå får jeg lære meg dette selv, rett og slett.

Så liten tid det er i livet, når man vil vite alt.

Men jeg vil da ikke ha den på CD!

JK Rowling har irritert meg før. Jeg mener, hvor lenge kan man insistere på at digitalt er ikke noe for meg, liksom? Harry Potter-bøkene fins ikke elektronisk, så jeg kan ikke kjøpe dem på Kindle. Hvilket jeg oppdaget da jeg startet mitt briljante prosjekt med å lese dem på tysk. Jeg mener, jeg har en hylle full med bøkene på engelsk fra før, og de er jo så grusomt svære, det er ikke som om jeg trenger å fylle flere hyller med dem. Så jeg ville gjerne ha dem elektronisk. Men nei. Ikke en eneste Harry Potter-bok der på noe språk som helst.

Og nå har jeg kastet meg over lydbøkene. Hallo liksom; Stephen Fry og Harry Potter på en gang? Oh, lykke! Og de koster en ren formue på itunes, det er helt latterlig hva de tar seg betalt. Men jeg kjøper altså likevel.

Og nå viser det seg at den siste ikke finnes på itunes. Ingen forklaring noe sted, men det aner meg at dette handler om noen slags digitalrettighets-problematikk. Så hva skjer når jeg googler litt for å se om det finnes noen informasjon om når den eventuelt kommer? Jo, en ti-tjue torrent-steder dukker opp øverst i listen. “Last ned her! Gratis!”

Og dette er hele problemet mitt med piratspørsmålet. Jeg vil ikke stjele, jeg. Jeg respekterer rettigheter så langt det går. Men når jeg ikke får muligheten til å kjøpe det jeg vil, når forfattere og forlag gjør det så komplisert å være lovlydig, så er det vanskelig altså.

Og det lovlige alternativet er altså å kjøpe lydboken fysisk. I en diger boks med 17 CD-plater. Nei, jeg vil ikke det! Argh.

Ojsann…

Her en dag på kontoret så satt jeg og ventet på at en av mine kollegaer skulle bli ferdig i telefonen. Jeg fikk nemlig ikke gjort noe før han var ferdig, for det var noe vi måtte ble enige om før jeg kunne gå videre i det jeg drev med.

Så satt jeg der da. På internettet. Og før jeg visste ordet av det så hadde jeg altså havnet på Amazon.

Her er resultatet av en aldri så liten pause i arbeidsdagen, slept hjem fra posten isted. 29, talte jeg til nå.

Nei, detta gikk ikke

Folk har skrytt så fælt av denne, både privat og i anmeldelser. Og siden jeg jo er dypt forelsket i India selv så tenkte jeg at dette måtte være perfekt. Men nå har jeg altså prøvd å lese Shantaram i månedsvis. Jeg har lest en haug med andre ting i steden for for å unngå den, der den har ligget på nattbordet. Jeg har hatt den med på en fire-fem 8-timers togturer, påskeferien og attpåtil en uke helt alene på hytta, uten at det hjelper det minste. Fremdeles bare tre hundre sider lest, og den er jo på nesten tusen.

Så konklusjonen må rett og slett bli at jeg kan ikke fordra denne boken! Jeg får helt fnatt av den filosoferingen hovedpersonen driver med, og de der beskrivelsene av damen han er forelsket i driver meg til vanvidd, med alt sitt snakk om smaragdgrønne øyne. Så nå gir jeg opp. Livet er for kort. Bort med seg.

Tjeneste schmeneste

Startet dagen i dag med denne merkverdige saken i Dagsavisen, der det kommer frem at finansdepartementet foreslår å innføre moms på kjøp av e-bøker fra utlandet, fremfor å frita norske e-bøker for moms. Siden bøker jo er fritatt for moms, også utenlandske sådanne, så ble jeg så forvirret av dette at jeg nå har prøvd å finne ut av argumentasjonen her.

Såvidt jeg kan forstå, så er det sånn:

1. Finansdepartementet argumenterer med at når momsfritaket for bøker i sin tid ble innført i 1969, het det at «det trykte ord» må fritas for å beskytte det norske språksamfunnet.

2. E-bøker defineres ikke som “det trykte ord”. Det defineres derimot som en “digital tjeneste”. Dette fører til følgende argument, også hentet fra Dagsavisen:

Finansdepartementet har konkludert med at det er i strid med EØS-direktivet om tjenesteregulering å frita norske e-bøker for moms.

I Bok og samfunn fra 17. april i fjor fant jeg at

E-bøker behandles annerledes enn fysiske bøker og er ilagt moms på 25 prosent, mens fysiske bøker har nullmoms-sats. Forskjellsbehandlingen kommer av at e-bøker er en tjeneste, mens fysiske bøker er en vare.

Og det er her altså, at jeg blir forvirret. Hvorfor er det en tjeneste? Forstår det bare ikke. Jeg betaler penger til Amazon, og de laster ned en bok i Kindlen min. Det er da en vare, er det ikke? Skjønner ingenting.

En annen ting jeg lurer på med dette forslaget om moms på utenlandske bøker kjøpt til Norge via digitale dingser – er det en sånn 200 kroners grense på tjenester også, om man nå godtar argumentet om at e-bok er en tjeneste? I såfall er jo dette helt meningsløst, fins omtrent ikke en e-bok i utlandet som koster mer enn 200 kroner.

Bøker er fritatt for moms, men en e-bok er ikke en bok. Og mor Nille er en sten.

Strafferunde

Plutselig så mye snakk om Hemingway. Fjerdebindet til Knausgård svømmer over av det – ikke overraskende, som den attenåringen han jo er i den boken. Atten år gamle gutter har det med like Hemingway. Og her i min gjennomgang av The West Wing – kanskje ingen overraskelse for noen, men Leo er Hemingway-fan. Ikke bare attenåringer, altså.

Og her sitter jeg, og har mislikt mannen hele mitt liv. Virkelig altså, helt sånn intenst mislikt. Men jeg tenkte nå at jeg skulle gi det en sjanse til, om ikke annen for å snoke på hva det er de egentlig liker. Jeg husker bare en masse kjedelig mas om okser og blod og krig og kvinner.

Så nå har jeg funnet frem de bøkene jeg har her – Og solen går sin gang, Farvel til våpnene og Den gamle mannen og havet. Jeg leste dem i yngre år, og altså; mislikte det på høyt plan. Dette er ikke en oppgave jeg går til med glede, men alt i opplysningens tjeneste. Og ikke minst; et siste forsøk på å forstå hva det er menn ser i det.

Offisielt forelsket i Kindlen

Det er masse ting å irritere seg over med den der Kindlen. At den er så mekanisk og gammeldags i måten knappene funker på. At man ikke får sett magasinene man leser, sånn at man mister hele konteksten. Er det en stor artikkel? Liten? Er det bilder? Står de ved siden av hverandre? Aner ikke, bare masse tekst etter hverandre. Blir helt forstyrret av det. Og fremdeles forbausende mange bøker jeg ikke finner.

Men så altså, så er det jo så mye som er fint også. Jeg hører mye på This American Life på podcast, og en av bidragsyterne der er Sarah Vowell, en litt sånn underfundig morsom dame, som kan bidra med de mest overraskende historier. Og så ble det sagt i et program at hun hadde utgitt bøker. Jeg svusjet inn i Kindlen, og riktig nok, der var hun. Så jeg kjøpte The Wordy Shipmates, hennes bok om puritanerne som forlot England på 1600-tallet for å flytte til Amerika og starte kolonier og et nytt liv, uten konge og uten katolikker i mils omkrets.

Og det er så bra, det er både interessant historie og veldig morsomt. Og ganske rørende. Så da jeg hadde lest den ferdig mens jeg var på høyfjellet ville jeg ha mer. Svusj, på med Kindlen. Som uten problem både fant dekning og to bøker til. 9 dollar stykket, rett i maskinen, på 3 sekunder. Og man kan begynne på ny bok uten å reise seg fra sofaen et øyeblikk. Finfint er det.

Dessuten oppdaget jeg nettopp at en hel haug med klassikere ligger ute helt aldeles gratis, eventuelt for ingen penger. Dickens samlet for fem dollar og sånn.

Så kan det vel være at den der iPaden blir superbra på bøker, det tviler jeg egentlig ikke på. Men foreløpig altså, så er jeg veldig glad i den maskinen jeg har.

Jeg og Knausgård

Jeg har, som store deler av befolkningen, ønsket meg og fått Knausgård til jul. Jeg fikk de to første, den tredje kjøpte jeg før jeg kastet meg på toget i dag. Og en syv timers togtur hadde vanligvis fått meg gjennom den, men så sovnet jeg og siklet litt på mannen ved siden av meg, er jeg redd. Så den er jeg ikke helt ferdig med, men jeg har så mye som må ut, og det er jo ikke som om vi er ferdig med dette verket ennå, så jeg kommer vel til å blogge om det igjen, regner jeg med.

Uansett; det gjør litt vondt å si noe om bøkene og prosjektet, for det har jo så mange smartere mennesker enn meg gjort. Og jeg syns det er dypt interessant, på så mange måter. Jeg kjenner at jeg har lyst til å sitte oppe en hel natt med noen og drikke og snakke om det. Fordi det slipper jo ikke taket i kroppen helt, dette. Til det slipper han oss jo altfor langt inn.

Men jeg tenkte å angripe det fra en litt annen kant. For jeg studerte med Knausgård. Det husker han garantert ikke, for de der guttene husker bare andre gutter og så de der små, skjøre jentene de forelsker seg i, som Stranger har skrevet om.

Og jeg vil snakke om de der gutta.  Som både hadde forfatterdrømmer og ville spille i band. Og som var journalister hele studietiden. Og som var de som var viktige i studentmiljøet i Bergen den gangen. De hadde alle posisjoner og verv av noen verdi, de skrev i studentavisen og var på radioen, og før man visste ordet av det så skrev de jaggu i Bergens Tidende også. Og de var så skumle at det i flere år var ren angst å gå inn i kantinen. Og jeg husker det så godt, den der fæle følelsen av at man ikke var smart nok. I ettertid ser jeg at de var ikke så forbanna mye smartere, de hadde bare en kombinasjon av selvtillit, smarthet og dumhet som gjorde at de kunne sitte og velte ut alle de der meningene sine som noen skarve grunnfagsstudenter, og likevel mene at de kunne alt i verden. Det kunne jeg aldri. Jeg visste hele tiden at alt jeg sa ville være dumt, rett og slett fordi jeg ikke visste nok. Og dette var jo midt i den der helvetes postmodernisttiden, og alt jo bare var svada og pølsevev. Eller simulakrum, som vi snakket om den gangen. Tror til og med jeg har skrevet om det i hovedoppgaven. Trøste og bære.

Så derfor altså, så har jeg en ekstradimensjon i min interesse for prosjektet til Knausgård. For han skriver jo om en hel masse folk jeg kjenner. Navngitte, alle som en. Eller folk – menn, for å være presis. De der gutta forholdt seg ene og alene til andre menn, om man ikke var noen de ville ligge med. Men da ville de jo ikke snakke om de der tingene de leste, da ble de romantikere. Og ville ha sånne små, mørke, nevrotiske kjærester. De kjærestene, hvis de fikk være med på pub, satt alltid og var helt stille. Og så satt vi der, vi som forlangte å få være med i samtalen. Og de syns det var så ubehagelig at vi aldri fikk være med igjen. Ofte fikk imidlertid de der kjærestene ikke være med en gang. De hadde hemmelige kjærester som de ville ha helt for seg selv, eventuelt var de litt flaue over at de ikke kunne snakke om Foucault lett som en plett. Men de damene som kunne det ville de jo aldri ha.

Og alt dette finner jeg jo igjen i bøkene. Og det er så dypt fascinerende å lese at de faktisk er sånn inne i hodene sine som jeg hadde mistanke om.

Knausgård er forsåvidt et unntak i denne sammenhengen, fordi han skriver på bokmål. Nesten alle de andre var nynorskinger. Og de var fra ymse steder på Vestlandet, de hadde alle lærerforeldre, og de var alle dypt romantiske. Og konservative. Gjemt bak et studentverniss av opprørskhet, som aldri stakk særlig dypt. Gjemt bak en feminisme som aldri stakk særlig dypt. Gjemt bak alle mulige andre ideologier som aldri stakk særlig dypt. Men å, så viktig det var for dem. De var trangsynte og ekstremt strenge i hva som var lov å mene og gjøre. De hadde så strenge rammer rundt livene sine, at Knausgård blir for meg stående som en representant for en viss type menn jeg møtte på en gang i livet.

Og nå kommer det altså veltende ut, alt det der som de prøvde å skjule i fyll og patetisk fanteri. For de var ikke gode på det en gang. Det er barnedåper i kirken, det er barnebursdager i et miljø man ikke kan utstå, det er fiskepinner og svigermødre, og pertentlige middagsselskaper med bare par, og alle har pyntet seg og tar en konjakk til kaffen. Hvis de ikke ammer. Men det er jo konene, selvfølgelig. Og det var alt de egentlig ønsket seg, hele tiden.

Når Knausgård skriver om å ønske seg vekk, at han kunne dratt til Argentina i steden for å sitte der med nevrotisk kone og kaotisk familie, så er det jo bare sludder. I så fall hadde det jo bare vært å dra. Men nei. Det ligger der som en tom trussel hele tiden. “Jeg forlater deg!” skriker han. Som om noen snakker sånn. Han har de rareste samtaler med kompisen Geir, som er så oppstyltede at om jeg ikke hadde kjente denne sjangeren menn så hadde jeg veddet penger på at de ikke kan ha snakket sånn sammen. Men det kan de altså ha gjort, i min erfaring. De er helt tulleruske, de der gutta.

Men det er fint å se dem avslørt. Og det er så fint at Knausgård sånn som jeg leser ham, ikke helt forstår det selv. Når han beskriver disse andre mennene, hele tiden menn, som var redaktører hist og pist, og satt i redaksjonen hist og pist – han ser liksom ikke helt at det er bare menn. For det gjorde de jo ikke. De var jo helt for kvinners rettigheter, selvfølgelig. Sånn i teorien. Men i praksis så lekte de sin egen lek, i en sånn manneverden av forknytt intellektualitet. Gud, de var rare.

Jeg kjærestet meg inn i den gjengen en stund. Og det var jo et helvete. For jeg er jo ikke en sånn liten sart en. Så han jeg ble kjæreste med sendte meg faktisk en mail midt på natten en gang der mens vi ennå var i en slags pre-forholdsfase, der han siterte hele De Lillos-teksten “Nei ikke gjør det, ikke gjør det nå som alle ser det”. Jepp. Det var artig det. Og det skal jo altså sies, han var en av de hyggeligere av dem. De andre var sjeldent spesielt hyggelig, bortsett fra på den måten man er med noens kjæreste. Litt sånn lett nedlatende.  Men man ble plutselig en del av sånne parkonstellasjoner, selv om vi bare var i tyveårene. Åh, som den pertentligheten deres ville frem!

Og jeg gleder meg så fælt til at den tiden hans i Bergen skal komme for en dag, at jeg skal få vite mer om hva de egentlig tenkte, der de vandret rundt i fløyelsjakkene sine, med de myke krøllene.

Kanskje dårlig å kritisere midtveis, men skitt au

Jeg leser Wolf  Hall av Hilary Mantel. Den vant the Man Booker Prize i år og all slags. Og jeg hadde gledet meg til den og kjøpt den allerede før prisutdelingen, så mye gledet jeg meg. Historisk roman, gode kritikker OG Thomas Cromwell og Tudortiden? På 650 sider? Det kan jo ikke bli galt.

Men det kan det altså. Foreløpig er jeg bare 100 sider inn, men jeg må likevel lufte irritasjonen min. For den er så merkelig! Fortellerstemmen er helt merksnodig, det er helt umulig å holde tråden i hvem som snakker. Den fortelles i 3. person, og skifter hele tiden og veldig plutselig mellom de ulike personene, selv om den egentlig forteller fra Thomas Cromwells side. Så plutselig står det sånn “he thought to himself that…” og så skjønner jeg ingenting, helt til det går opp for meg at det var det kongen som tenkte. Eller Thomas More. Og forfatteren skjønner åpenbart problemet selv, eventuelt er det redaktøren som har sett det nødvendig å legge til litt sånne umotiverte “Thomas Cromwell, that is” etter en sånn tankerekke. Altfor mange som het Thomas på den tiden, forøvrig. Både Wolsey, More og Cromwell het Thomas. Helt latterlig, spør du meg.

Men siden den har vunnet staselig pris og all slags så holder jeg fremdeles døren åpen for at det er jeg som er dum og ikke forstår et briljant fortellergrep. En gledelig ting jeg oppdager er forøvrig at jeg nå har lest så mye Tudorhistorie at jeg bare sporadisk må slå opp de ulike karakterene. Fri og bevare, men jeg vet altså hvem the Duke of Norfolk var i 1527, helt uten hjelp.

Jeg håper virkelig jeg ombestemmer meg, jeg var nemlig så ivrig etter å lese den at jeg bestilte den to ganger fra Amazon, og sitter nå med et ekstraeksemplar som jeg skulle gi i julegave. Men det kan jeg jo ikke gjøre om jeg selv syns den er dårlig, et sted får grensen gå for kjipe gaver.

(Update: Jeg likte den kjempegodt, når alt kom til alt. Den vokste veldig på meg, på slutten der havnet jeg i den der “lese utrolig sakte sånn at det ikke skal ta slutt”-problematikken. Og om det stemmer at hun faktisk skriver på en roman til så kjøper jeg sporenstreks!)