Alle duene

Jeg har fått duer på balkongen. Ikke en, men to. For de opptrer jo i par. De parer for livet, til og med. Monogame jævler som de er.

Og det er virkelig et helvete, på så mange måter. Jeg koster opp dueskit i enninga, med lett skrekk for å påføre meg selv ymse sykdommer. Det er nå det ene.

Det andre er at den balkongen de har slått seg til på, dette paret, er den som er på utsiden av soverommet mittt. Og jeg våkner sånn der klokken to, når de åpenbart slår seg til for natten og så må jeg ligge der og høre på all denne kurringen. Veldig underlig; masse litteratur jeg har lest fremstiller duekurring som noe romantisk noe. Men det er jo ikke det, det er bare en lyd som sier “Å, nå skiter jeg igjen. Se så mye jeg kan skite, elskling”. Ikke noe romantisk med det, i min verden.

Jeg hadde forøvrig stor suksess i natt i firetiden da jeg i desperasjon kom på at jeg kunne kaste en bøtte vann på dem. Vekk var de, resten av natten. Men nå når mørket faller på regner jeg med at de snart er her igjen. Hvor mange bøtter med vann må til i hvor mange døgn før de skjønner at de må hekke et annet sted?

Dette forsker jeg nå på.