Det vidunderlige med den såkalte nellikrevolusjonen i Portugal i 1974, er at den skjer som en planlagt, hemmelig overtagelse av militærdiktaturet, via vår alles kjære Melodi Grand Prix.
Signalet til å gjøre seg klar var rett og slett Portugals sang det året, «E depois do adeus».
Og dagen etter strømmet folk ut i gatene og stappet nelliker i soldatenes geværmunninger, og vips, så var det hele over. Fire mennesker døde. (Mulig jeg forenkler bittelitt, men dette er hovedlinjen,)
Det må da være underlig for denne smørsangeren Paulo de Carvalho å bære en hel revolusjon på sine skuldre, med det ufattelig teite håret. Og visste han noe om at han var tegnet til revolusjon eller ikke? Dette må jeg forske litt mer i, kjenner jeg.
Forøvrig er da portugisisk et veldig tullete språk? Og jeg har altså både venner og familiemedlemmer som er fra portugisisktalende strøk, men jeg frir jeg meg ikke fra det altså. Det høres ut som en slags tøysespansk.
Skulle man sett for et navn. Men det er altså John Denver. Litt enklere, det.
Og jeg satt her og spilte musikk fra alle gamle CDer som nå bor inni PCen, og konkluderte med at jeg er så fryktelig glad i John Denver. Jeg liker jo sentimental countrymusikk sånn helt generelt, så det er vel ikke så overraskende for noen som har blitt påtvunget musikk spilt her hjemme hos meg.
Men Take Me Home Country Roads er altså nesten det fineste jeg vet. For ikke å snakke om Leaving on a Jet Plane. Personlig har jeg den låten mistenkt for å være årsaken til at jeg faktisk liker verdens døveste film, Armageddon. I det øyeblikket Ben Affleck synger den til Liv Tyler så er jeg solgt. Jeg kjøper all toskeskapen i den filmen på bakgrunn av en sang jeg har elsket siden jeg var barn. Og det fins kanskje dårligere grunner enn det til å like en film, strengt tatt.
Og så altså; tenk at han døde i flyulykke! Det er jo en film i seg selv, mannen som skriver den fineste sangen om å forlate noen og fly langt bort og ikke vet når han kommer hjem, går altså hen og dør i et fly. Denne kunne jeg skrevet manus til på en ettermiddag, til en sånn tårepersefilm som TVNorge drev med før men som de dessverre har sluttet med.
Veldig mye vanligere å stryke med i fly for kjendiser før, forresten. Buddy Holly og Patsy Cline og Otis Redding og all slags.
Jeg er altså tilbake på Carl Berner igjen etter noen år på Grünerløkka, og kan jeg bare si; de syv minuttene det tar meg å gå tilbake er som å forlate en verden for en annen på surrealistisk kort tid. Og jeg har jo bodd her før i nesten 10 år, så det er jo ikke som om jeg ikke visste hva jeg gikk til. Men man glemmer jo så fort hvor uendelig store de sosiale forskjellene i Oslo er, på bare noen få hundre meter.
Helt andre butikker, helt andre mennesker, helt annet liv, rett og slett. Og en veldig mangel på steder å ta en øl på. Alle pubene er liksom en kvart dreining for brune, og tipper mot trist mer enn trivelig. Tar litt tid å venne seg til igjen, kjenner jeg.
Men veldig fornøyd med ny leilighet, ikke minst at den faktisk ikke er ny. For altså; de nybyggene de setter opp i full fart om dagen, de er rett og slett bare veldig, veldig kjipe. De er så utrolig arealeffektive, som de liker å kalle det, så det er bare en mulighet for hvor man skal sette sofaen, man kan aldri ommøblere. Og ærlig talt altså, det er bare ikke til å leve med for sånne som meg.
Nå tuller jeg rundt og flytter på møbler hele tiden, som en annen innredningsekspert.
Dueproblemet er løst! En tidligere arbeidsgiver hadde nemlig hatt samme problem, og smørt inn balkongen med salmiakk. Som sagt så gjort. Salmiakk med en dråpe vann, klint inn over det hele. Og vips! Borte vekke. Og for en glede altså, å ikke bruke hele natten på å ligge på ank og høre etter om de er der, og hele dagen på å spa møkk.
Det enkleste er åpenbart det beste, og de eldste rengjøringsmidlene kommer til sin rett i nøden. Nytter ikke med noe miljøvennlig spray-on aktig noe i nødens stund. Illeluktende, antagelig miljøfiendtlig hardcore-stoffer er noen ganger det eneste som nytter.
Jeg har fått duer på balkongen. Ikke en, men to. For de opptrer jo i par. De parer for livet, til og med. Monogame jævler som de er.
Og det er virkelig et helvete, på så mange måter. Jeg koster opp dueskit i enninga, med lett skrekk for å påføre meg selv ymse sykdommer. Det er nå det ene.
Det andre er at den balkongen de har slått seg til på, dette paret, er den som er på utsiden av soverommet mittt. Og jeg våkner sånn der klokken to, når de åpenbart slår seg til for natten og så må jeg ligge der og høre på all denne kurringen. Veldig underlig; masse litteratur jeg har lest fremstiller duekurring som noe romantisk noe. Men det er jo ikke det, det er bare en lyd som sier “Å, nå skiter jeg igjen. Se så mye jeg kan skite, elskling”. Ikke noe romantisk med det, i min verden.
Jeg hadde forøvrig stor suksess i natt i firetiden da jeg i desperasjon kom på at jeg kunne kaste en bøtte vann på dem. Vekk var de, resten av natten. Men nå når mørket faller på regner jeg med at de snart er her igjen. Hvor mange bøtter med vann må til i hvor mange døgn før de skjønner at de må hekke et annet sted?
Det er så vrangt når det går litt tid. Eller mye tid, om man skal være presis i mitt tilfelle. Og det ble jo plutselig så vanskelig, plutselig skulle alt være 140 tegn. Eller om man er helt crazy, opptil flere sammenhengende setninger på Facebook.
Men jeg gir det nå et forsøk til. For det er jo så vidunderlig deilig å kunne bruke akkurat så mye plass man bare vil.
Siste kommentarer