Her i flyttekaoset

Håndtverkeren holder på der jeg skal bo. For jeg vil ikke bo i nytt, det er jo derfor jeg flytter. Men det betyr jo slett ikke at jeg vil ha gulvteppe fra 1954 eller åtte lag med udefinerbar tapet på veggene. Og jeg orker, orker, orker ikke å gjøre det selv. Noen ganger, nesten aldri, men noen ganger, skulle man ønske at man ikke bodde alene. At man var to, at man kunne gjøre de der tingene sammen med noen. I helgen du, så river du tapet, så legger jeg gulv. Kunne man si. Man alene så er det så uendelig trøstesløst å gå på tung oppussing.

Så jeg har kjøpt meg hjelp. Men det kjennes jo så veldig feil å ikke gjøre noe selv, så jeg luter og oljer gulv, etterhvert som håndtverkeren er ferdig med å legge dem, rom for rom. Jeg hadde helt glemt hvor mye jobb det faktisk er. Og at jeg er ti år eldre enn sist jeg gjorde den jobben. Vondt i kroppen på de underligste steder.

Snekkeren kunne forøvrig fortelle meg at det er ingen som vil ha tregulv lenger, det er skikkelig ut. Bare parkett nå. Men jeg vil ikke ha parkett, den er hard og streng og ser ut som om den hører til på et kontor. Jammen ingen vil jo skrubbe gulv lenger, sier han. Dem om det, jeg vil ha myke treplanker under føttene. Så skrubber jeg akkurat når det passer meg.

Og mens jeg venter på flyttebilen pakker jeg kasse på kasse med bøker og lurer på om jeg egentlig, egentlig trenger dem alle sammen. Mens jeg lurer på det gir jeg vekk andre ting på Finn. Og selger noen. Fremdeles forbausende mange ting igjen, uansett hvor mange jeg gir bort. Det fortvilende med å henge mye på Finn er at jeg jo kommer over så mange andre ting jeg vil ha, så jeg har kjøpt flere enn jeg har solgt. Veldig upraktisk, når planen var å ende opp med et mindre flyttelass. Not so much.

 

Vil du ha det på regning?

Jeg har som alle andre vært lett besatt av den greske økonomien det siste året. Vi har jo alle glemt at før Euroen så var vi alle enige om at det var forskjell på nord-Europa og sør-Europa. Vi har også glemt at det var militærdiktaturer i sør-Europa til langt utpå søttitallet.

Før var vi slemme, da kalte vi dem degoser og døgenikter og manjanafolk. Men så plutselig så var alle Eurofolk, og alle glemte at kulturforskjellene i nord og sør har vært der fælt lenge. Og vi kan jo godt slutte å være slemme og bruke stygge ord, det tjener jo ikke til noenting, men vi kan jo høre på Max Weber om den protestatiske etikken for eksempel. Ikke helt umulig at den teorien fremdeles holder vann.

Og så kan vi jo alle sammen, mens vi raljerer over kokoøkonomien i Hellas, hvilket det jo er god grunn til å gjøre, tenke på alle pengene vi har brukt i Hellas noensinne og fundere på om de er moms- og skatteregistrert.

Samtidig, i et helt annet land: Jeg driver på med å skaffe meg håndtverkere om dagen. Foruroligende mange av dem spør “vil du ha det på regning?” Hvilket jo er en ren gresk tragedie, egentlig. Ikke aner jeg hvor mye det er av dette altså, jeg har bare et tilfeldig utvalg å forholde meg til. Men de okker og stønner og sier at “jammen da må du jo betale moms, altså!”

Som om det kom som en bombe. Som om enhver idiot forstår at det gjør man jo ikke. Så når jeg sier at ja, jeg vil gjerne ha det på regning, så hører jeg hvor duste de syns jeg er, helt gjennom telefonen.

Så ikke bare grekerne altså. Litt her også.