Youtube altså. Guds gave

Se hva jeg fant! Queen fra Live Aid! Da Live Aid skjedde lørdagen 13. juli 1985 så jobbet jeg på en Poco Loco-butikk, og vi hadde det på TVn i butikken, og når skiftet mitt var over så skyndte jeg meg til bussen for å komme hjem og se resten, og det var ingen radio på lommen eller Ipad jeg kunne sett det på, så jeg mistet en time midt i der. Og ingen visste da at Freddy Mercury skulle dø av AIDS 6 år senere.

Fineste sangen jeg vet

Jeg har, til tross for å være oppvokst i Loddefjord, ikke vært så innmari fan av den derre Loddefjordbølgen med John Olav Nilsen og alle de andre. Jeg syns generelt det var et ganske utrivelig sted å vokse opp, og denne opphausingen av det som et fabelaktig sted gjør meg bare litt arg.

Men sånn noen år før denne bølgen så kom en av de mest fantastisk vakre poplåtene ever fra en av gutta fra fjorden. Og nettopp så sang Willy denne i bursdagen til broren min, og for dere som ikke vet om Poor Rich Ones eller William Hut; hør på denne! Vakreste som fins.

Gjentar meg selv

Jeg har postet denne før, men det kan aldri bli nok. Hvem vet, kanskje jeg har nye lesere? Kanskje det er noen her som ennå ikke har forstått at Stein Torleif Bjella er helt, aldeles fantastisk?

Akkurat nå

Akkurat nå er det Poirot på TV, og verden er tilsynelatende normal. I går var jeg og så den siste Harry Potter-filmen, og da jeg kom ut var det en gatemusikant utenfor som spilte glade sommersanger. Jeg har møtt mennesker for å ta en øl og ikke for å legge ned roser, og jeg begynner ikke å gråte hver gang jeg snakker om det. Eller hver gang jeg leser noe eller ser noe på TV. Bare annenhver gang. Så ja, åpenbart er det en normalisering i gang. Folk har sluttet å snakke med innestemme ute i hele Oslo. Naboen hadde fest i går.

Men likevel altså. Jeg klarer ikke å se Voldemort uten å se et helt annet ansikt der. Han som selv vil bestemme akkurat hvordan verden skal se ut, og de som ikke passer inn må dø. Voldemort og hele Potter-universet fikk plutselig en mye viktigere betydning. Jeg klarer ikke ta trikken forbi Domkirken uten å konsentrere meg for ikke å gråte. Jeg blir fremdeles irrasjonelt rasende, jeg våkner fremdeles og tror et øyeblikk at det ikke skjedde. Og så kommer den der følelsen av at faen, det er jo sant, jo! Og så kommer kvalmen.

Og så prøver jeg å skjønne hva som foregår i England, og jeg prøver å forstå verdensøkonomien og sulten på Afrikas Horn, men fremdeles er det helt ullent i hodet.

Den første uken etterpå var jeg alene på jobb. Og jeg vet at jeg var der. Jeg husker bare ingenting av det. Helt tomt i hodet. Jeg antar at jeg har sittet på nettavisene og med TVn på hele tiden, men jeg kan ikke huske noe av det. At jeg har gjort jobben min den uken er antagelig å ljuge.

Og jeg får så veldig vondt i hjertet mitt av alle de andre, de som har mistet noen, de som har sin private sorg også. De som var der. De som var direkte berørt. For når jeg har det sånn, hvordan i alle dager har de det?

Hjertet mitt blør, sa moren til eksen min da vi var 16. Det var for små og store ting, han som ikke hadde den kuleste boblejakken, at jeg hadde mistet brillene mine eller skrekkelig sorg og elendighet på TV. Og jeg tenkte at hun tok nå fælt i. Man får spare sånne ord for når det er viktig. Og så begravet vi noen av barndomsvennene våre, noen overdoser og noen bilulykker. Men jeg har ikke helt kommet på at det var et fornuftig utrykk å bruke før nå. For det er sånn det kjennes. Hjertet blør.

For fire uker siden så sa jeg til en jeg kjenner som står på APs liste i Oslo at “jeg driter i alt, jeg stemmer på den som lover å strø når det er snø i Oslo, uansett hvem det er”. Og så lo vi litt av det. En annen verden.