Jeg og Knausgård

Jeg har, som store deler av befolkningen, ønsket meg og fått Knausgård til jul. Jeg fikk de to første, den tredje kjøpte jeg før jeg kastet meg på toget i dag. Og en syv timers togtur hadde vanligvis fått meg gjennom den, men så sovnet jeg og siklet litt på mannen ved siden av meg, er jeg redd. Så den er jeg ikke helt ferdig med, men jeg har så mye som må ut, og det er jo ikke som om vi er ferdig med dette verket ennå, så jeg kommer vel til å blogge om det igjen, regner jeg med.

Uansett; det gjør litt vondt å si noe om bøkene og prosjektet, for det har jo så mange smartere mennesker enn meg gjort. Og jeg syns det er dypt interessant, på så mange måter. Jeg kjenner at jeg har lyst til å sitte oppe en hel natt med noen og drikke og snakke om det. Fordi det slipper jo ikke taket i kroppen helt, dette. Til det slipper han oss jo altfor langt inn.

Men jeg tenkte å angripe det fra en litt annen kant. For jeg studerte med Knausgård. Det husker han garantert ikke, for de der guttene husker bare andre gutter og så de der små, skjøre jentene de forelsker seg i, som Stranger har skrevet om.

Og jeg vil snakke om de der gutta.  Som både hadde forfatterdrømmer og ville spille i band. Og som var journalister hele studietiden. Og som var de som var viktige i studentmiljøet i Bergen den gangen. De hadde alle posisjoner og verv av noen verdi, de skrev i studentavisen og var på radioen, og før man visste ordet av det så skrev de jaggu i Bergens Tidende også. Og de var så skumle at det i flere år var ren angst å gå inn i kantinen. Og jeg husker det så godt, den der fæle følelsen av at man ikke var smart nok. I ettertid ser jeg at de var ikke så forbanna mye smartere, de hadde bare en kombinasjon av selvtillit, smarthet og dumhet som gjorde at de kunne sitte og velte ut alle de der meningene sine som noen skarve grunnfagsstudenter, og likevel mene at de kunne alt i verden. Det kunne jeg aldri. Jeg visste hele tiden at alt jeg sa ville være dumt, rett og slett fordi jeg ikke visste nok. Og dette var jo midt i den der helvetes postmodernisttiden, og alt jo bare var svada og pølsevev. Eller simulakrum, som vi snakket om den gangen. Tror til og med jeg har skrevet om det i hovedoppgaven. Trøste og bære.

Så derfor altså, så har jeg en ekstradimensjon i min interesse for prosjektet til Knausgård. For han skriver jo om en hel masse folk jeg kjenner. Navngitte, alle som en. Eller folk – menn, for å være presis. De der gutta forholdt seg ene og alene til andre menn, om man ikke var noen de ville ligge med. Men da ville de jo ikke snakke om de der tingene de leste, da ble de romantikere. Og ville ha sånne små, mørke, nevrotiske kjærester. De kjærestene, hvis de fikk være med på pub, satt alltid og var helt stille. Og så satt vi der, vi som forlangte å få være med i samtalen. Og de syns det var så ubehagelig at vi aldri fikk være med igjen. Ofte fikk imidlertid de der kjærestene ikke være med en gang. De hadde hemmelige kjærester som de ville ha helt for seg selv, eventuelt var de litt flaue over at de ikke kunne snakke om Foucault lett som en plett. Men de damene som kunne det ville de jo aldri ha.

Og alt dette finner jeg jo igjen i bøkene. Og det er så dypt fascinerende å lese at de faktisk er sånn inne i hodene sine som jeg hadde mistanke om.

Knausgård er forsåvidt et unntak i denne sammenhengen, fordi han skriver på bokmål. Nesten alle de andre var nynorskinger. Og de var fra ymse steder på Vestlandet, de hadde alle lærerforeldre, og de var alle dypt romantiske. Og konservative. Gjemt bak et studentverniss av opprørskhet, som aldri stakk særlig dypt. Gjemt bak en feminisme som aldri stakk særlig dypt. Gjemt bak alle mulige andre ideologier som aldri stakk særlig dypt. Men å, så viktig det var for dem. De var trangsynte og ekstremt strenge i hva som var lov å mene og gjøre. De hadde så strenge rammer rundt livene sine, at Knausgård blir for meg stående som en representant for en viss type menn jeg møtte på en gang i livet.

Og nå kommer det altså veltende ut, alt det der som de prøvde å skjule i fyll og patetisk fanteri. For de var ikke gode på det en gang. Det er barnedåper i kirken, det er barnebursdager i et miljø man ikke kan utstå, det er fiskepinner og svigermødre, og pertentlige middagsselskaper med bare par, og alle har pyntet seg og tar en konjakk til kaffen. Hvis de ikke ammer. Men det er jo konene, selvfølgelig. Og det var alt de egentlig ønsket seg, hele tiden.

Når Knausgård skriver om å ønske seg vekk, at han kunne dratt til Argentina i steden for å sitte der med nevrotisk kone og kaotisk familie, så er det jo bare sludder. I så fall hadde det jo bare vært å dra. Men nei. Det ligger der som en tom trussel hele tiden. “Jeg forlater deg!” skriker han. Som om noen snakker sånn. Han har de rareste samtaler med kompisen Geir, som er så oppstyltede at om jeg ikke hadde kjente denne sjangeren menn så hadde jeg veddet penger på at de ikke kan ha snakket sånn sammen. Men det kan de altså ha gjort, i min erfaring. De er helt tulleruske, de der gutta.

Men det er fint å se dem avslørt. Og det er så fint at Knausgård sånn som jeg leser ham, ikke helt forstår det selv. Når han beskriver disse andre mennene, hele tiden menn, som var redaktører hist og pist, og satt i redaksjonen hist og pist – han ser liksom ikke helt at det er bare menn. For det gjorde de jo ikke. De var jo helt for kvinners rettigheter, selvfølgelig. Sånn i teorien. Men i praksis så lekte de sin egen lek, i en sånn manneverden av forknytt intellektualitet. Gud, de var rare.

Jeg kjærestet meg inn i den gjengen en stund. Og det var jo et helvete. For jeg er jo ikke en sånn liten sart en. Så han jeg ble kjæreste med sendte meg faktisk en mail midt på natten en gang der mens vi ennå var i en slags pre-forholdsfase, der han siterte hele De Lillos-teksten “Nei ikke gjør det, ikke gjør det nå som alle ser det”. Jepp. Det var artig det. Og det skal jo altså sies, han var en av de hyggeligere av dem. De andre var sjeldent spesielt hyggelig, bortsett fra på den måten man er med noens kjæreste. Litt sånn lett nedlatende.  Men man ble plutselig en del av sånne parkonstellasjoner, selv om vi bare var i tyveårene. Åh, som den pertentligheten deres ville frem!

Og jeg gleder meg så fælt til at den tiden hans i Bergen skal komme for en dag, at jeg skal få vite mer om hva de egentlig tenkte, der de vandret rundt i fløyelsjakkene sine, med de myke krøllene.