Å, livet er så vanskelig av og til!

Jeg får ikke helt til den der skolen altså. I mitt litt naive hode har jeg trodd at skolen var som før, men det er den jo ikke. Og jeg likte skolen før. Jeg innser jo selvfølgelig at det henger sammen med at jeg var skoleflink, men altså; det er nå en gang sånn at noen er voksne og skal fortelle elevene noe de ikke vet fra før, og noen er unge og trenger å lære om verden. Trodde jeg.

Men det er jo ikke sånn der ute nå for tiden. Nå skal man bare være flink til å komme opp med utrolig kreative ting de skal gjøre på de bærbare PCene sine hele tiden.

De har ikke prøver, de har “vurderingssituasjoner”. Prøver virker visst ikke lenger, er man enige om.

Og når man har praksis og sitter bakerst i klassen og følger med så ser man jo at på PCen sin er de på Facebook hele tiden. Noen spiller Doom. Og kanskje to stykker gjør det de skal. Det er bare så sjukt deprimerende det hele, at nå tenker jeg at jeg ikke kan være der og være del av et undervisningssystem som gjør norske elever så faglig dårlige som de jo er.

Og så kan det jo hende at man har litt uflaks med hvor man har praksis, hva vet jeg. Men det at det konkluderes at elever ikke kan følge med på vanlig undervisning i 45 minutter og at man derfor må komme opp med undervisningsopplegg som er som en dag hos Stig og Stein med lek og moro, noe jeg forøvrig har vært utsatt for på jobb og som er rent HAT fra min side; det er ikke en skole jeg vil jobbe i, altså.

Jeg prøver å ikke slutte på dagen hver eneste dag, men det holder hardt. Jeg har jo gjort det noen ganger før i mitt liv, hver gang når jeg har våget meg over i en jobb i staten. Og jeg burde hørt på Stranger, som prøvde å minne meg på når jeg luftet denne ideen om skolen, hvordan det har gått alle de andre gangene jeg har begynt å jobbe i staten; innen tre måneder har jeg gått i raseri. Men lærer man? Neida! Hvilket jo er ekstra deprimerende når man prøver å gå inn i et yrke der man skal lære andre noe, når man selv åpenbart ikke lærer en dritt…

Argh!