Herregud, jeg glemte at jeg var moderne

Altså, når man har dradd en Iphone i hus, som ikke bare kan ta bilder som en hvilken som helst mobiltelefon, men som også er direktekoblet til bloggen, så er det jo usannsynlig amatørmessig å ikke ta bilder når man er på konsert der og da. Men altså. Det glemte jeg helt i ren begeistring. For Stein Torleif Bjella, som jeg har blitt helt sånn barnslig fan av, spilte på Herr Nilsen i kveld. Og jeg glemte kameraet og alt, jeg bare stod og var ellevill og trist på samme tid, og håpet at jeg skulle vinne fruktkurven han loddet ut.

Hver gang jeg hører ham synge får jeg lyst til å flytte til Hallingdalen. Hvilket jo er litt merkelig, all den tid det ikke er er et ubetinget positivt bilde han presenterer. Men jeg blir altså så forelsket i idéen om å være fra bygda. Som jo er en lengt etter å være en slags urnordmann som kan jakte sin egen mat. Veldig rart, siden alt Bjella skriver jo handler om forhold mellom mennesker, og menn og kvinner spesielt, som jo kunne utspilt seg hvor som helst, og slett ikke om bygda som Guds gave. Men altså, her sitter jeg og sjekker finn.no for hus til salgs i Hallingdalen.

(Vil bare tilføye at familien har hatt hytte der lenge, jeg kjenner dalen fra før. Ellers ville jeg jo fremstå som helt koko, å sitte i Oslo som bergenser og helt aldeles plutselig ville flytte til Ål. Stalker, heter sånt …)

Og jeg vet at jeg har lagt ut denne før, men det bryr jeg meg altså ikke det minste om. For hør, så fint!