Jeg er lett besatt av Charlie Brooker i The Guardian. Han er sur og tverr og lager TV når han ikke skriver i avisen. I dag skriver han om hvor gal man kan bli i hodet av for mye valg av bøker og DVDer og filmer og musikk og internett og hele sulamitten.
Han har imidlertid ikke med en av mine kjepphester; det er for mange klær å velge mellom. Tidvis ser jeg på bilder fra Kina i Mao-tiden og er lett misunnelig på at alle har den der like pysjamasen i mørkeblått.
5 oktober, 2009 at 7:59 pm
Jeg har kjøpt et skjørt i en butikk som heter “Fjong”. Det kan umulig være et godt tegn!! I mitt forsøk på å bli mer elegant fjortis-mote har jeg gått på en damekonfeksjons-smell. F… gi meg en sånn pyjamas!
5 oktober, 2009 at 8:06 pm
Haha! Nei, Fjong tror jeg definitivt ikke er en butikk for ungdommen. På den annen side så er vi jo ikke akkurat ungdommer, kanskje tiden har kommet for Fjong? Men ikke sant, en sånn felles, lik pyjamas, unge eller gamle, kule eller ikke, hadde jo vært en befrielse omtrent hver eneste morgen man må ut av huset sitt og face verden.
7 oktober, 2009 at 10:57 pm
Men noen ser finere ut i pyjamas enn andre, og disse moteløvene hadde nok klart å fikse sin pyjamas sånn at de så kulere og lekrere ut enn oss andre. Kanskje det hadde blitt sånn konstant følelse av å være på fest der mange har samme kjole?