Jeg vet at Tore Renberg har sagt at han skal skrive om Jarle Klepp resten av livet, men enten må han gjøre noe med Jarle, eller så må han revurdere den tanken litt og skrive om noe annet en stund.
Jeg går ut fra at Jarles manglende utvikling som menneske er tilsiktet, men det funker bare ikke. Hvis tanken med å bare skrive om Jarle i bok etter bok er å beskrive at vi alle står på stedet hvil og aldri endrer oss, så er ikke selvopptatte, utrivelige, snobbete Jarle i alle livets faser en fyr som er sterk nok til å bære den fortellingen. Eller svak på en interessant nok måte. Jeg er ikke noe interessert i å vite mer om ham, jeg vet allerede altfor mye. Dessverre har han blitt helt aldeles umulig å like, og ikke går det an å hate ham heller. Han er bare dum og irriterende.
Like tilsiktet er vel tanken om å avsløre at om man skraper litt i fernisset av oppdragelse så er vi fordomsfulle og rasistiske på innsiden. Og det kunne jo blitt bra, idéen er jo ikke helt dårlig. Tidsriktig og alt mulig. Men så bare renner det hele ut i ingenting og blir så platt, så platt.
Nei, nok nå.
Jeg var ikke spesielt begeistret for Charlotte Isabel Hansen heller, men Pixley Mapogo er siste bok om Jarle jeg orker. Det skal mye til for at jeg skal følge ham videre. En Nobelpris i litteratur, kanskje. Da måtte jeg vel lest en eventuell oppfølger.
3 oktober, 2009 at 11:09 pm
Jeg har slått opp med Jarle. Han får fortsette livet uten meg.
Jeg er rett og slett mett.
5 oktober, 2009 at 7:35 am
Jeg vet, er også veldig komfortabel med å la ham seile sin egen sjø nå.