Jeg er Bridget Jones.
Jeg holder på og holder på, med mat, røyking og drikking, og prøver å kontrollere det hele. Eller for å være mer presis; jeg prøver å kontrollere kroppen. Inni hodet mitt bor jeg i en annen kropp, og hver gang jeg ser i speilet, så tenker jeg at “du store all verden, det er da ikke sånn jeg ser ut? Men da må jo noe gjøres sporenstreks! Jeg må bli tynn! Og ung! Nå med en gang!” Alt helt fånyttes, selvfølgelig.
Men det jeg blir så sliten av, er at jeg har tenkt de samme tankene siden jeg var 14, og jeg klarer aldri å få det til. Hvilket betyr at i snart 30 år så har jeg tenkt at “Nu jävlar, nu skal det faen ta meg være slutt på øl og pizza og jeg skal bli et helt annet menneske, og jeg skal bli TYNN!”
Og alle bilder fra da jeg var 14 beviser jo at det var slett ikke noe å bekymre seg for den gangen. Var ikke tjukk litt en gang.
Det har i nesten 30 år altså, vært den hellige gralen, det eneste jeg vil, det eneste målet. Og det går altså ikke. Det kommer ikke til å skje. Har det ikke skjedd før så skjer det i hvert fall ikke nå.
Men jeg vet jo at det aldri kommer til å slutte. Jeg kommer til å være besatt av å bli tynn til jeg går i graven, til tross for at jeg har helt lik kropp som store deler av slekta, og sånn ser vi rett og slett ut. Men kommer jeg noen gang til å akseptere at dette er rammen jeg har fått utlevert? Oh, no.
Det verste er at det jeg vil er å passe inn i tenåringsklær. Og jeg hadde jo sett helt dust ut uansett hvor tynn jeg hadde vært i de der klærne. Noen ting er man bare for gammel til.
Og all den tiden, all tiden jeg kunne brukt til å ikke tenke at “jeg er tjukk, alle de andre i rommet er tynnere enn meg. Nei, der er det en skikkelig tjukk en! Hurra!”
Og dette skjer overalt; det er det første jeg gjør i en ny forsamling. Nå på det nye studiet for eksempel, er det tre stykker som er kjempetjukke. Noe som gleder meg intenst. Hvilket jo er borderline, om ikke helt, ren galskap å bruke tiden sin på obsesse over.
Og fremdeles altså, så er jeg snittstørrelsen på damer i landet.
Å, jeg blir så sliten!
14 august, 2009 at 8:50 pm
Du er ikke jo tjukk. Nå får du gi deg, synes jeg. De fleste av oss går jo opp og ned sånn fra tid til annen. Personlig er jeg flink i maks 14 dager ad gangen på dette området, for så og falle tilbake til gamle synder. Snittstørrelse er uansett ikke noe og kimse av
14 august, 2009 at 9:11 pm
Jammen jeg vet jo det
Men inni hodet altså, så er det helt annerledes. Der er jeg Kate Moss når jeg våkner om morgenen, og jeg blir like forbauset hver eneste dag over at det ikke ser sånn ut i speilet…
Men ja, helt teoretisk er snittet fint å ligge på
14 august, 2009 at 9:49 pm
Tror dette er en av skadevirkningene av å bli eksponert for en mediert virkelighet som de fleste av oss er utsatt for i vårt overflodssamfunn av inntrykk og uttrykk. Husk at dette bare er bilder, og at det kanskje ikke er så dumt og ta noen skritt tilbake og betrakte skinnbildene med et betraktelig kritisk blikk, fra tid til annen
14 august, 2009 at 11:46 pm
Jeg var en slags au pair hos en engelsk dame som hadde det helt motsatt, hun sa ved hvert måltid at hun hadde en tjukk person inni seg og den personen skulle ikke få komme ut! Hadde det ikke helt godt med seg selv hun heller. Kjip var hun og.
15 august, 2009 at 7:47 am
Jeg tror veldig mange har det som deg, jeg Idaho. Jeg sliter mest med min evige bilring rundt magen som virker helt umulig å bli kvitt, og kler meg etter beste evne for at den ikke skal synes (yay for tunika-moten), og hver gang jeg ser noen med samme “problem” som meg som har ikledd seg litt trang t-skjorte kan jeg ikke la være å tenke “hva så _du_ i speilet i morges?”… Blir imponert over hvor modige andre folk er, jeg…
15 august, 2009 at 8:55 am
O,gjennkjennelse – spesielt på det du så godt får fram om at det er faktisk ikke de få kiloene opp eller ned som er saken, det er det utrolige faktum at jeg bruker så mye tid på en idè som egentlig er helt fåfengt. Hater også at jeg har gjort det til en greie som overskygger andre gode sider, seire og fantastiske egenskaper. Phøy. What to do? Hypnose?
Jeg kan også røpe at jeg går med trange t-skjorter på trass! Den skal fungere som en liten gul lapp som hele dagen sier “Spis lite”… Tunika, here I come!
15 august, 2009 at 1:14 pm
Jeg kan også kjenne meg igjen i det der med å se seg selv i speilet og protestere på at det ikke er sånn jeg ser ut. Hvor ble det av håret, og hvor i all verden kom det bolletrynet fra?
Løsningen er selvfølgelig å ta seg en bolle, skygge unna speilet, og fortsette å tro at man er 17 og et halvt. Funker for meg!
15 august, 2009 at 2:38 pm
Jeg har et speil fra 20-tallet eller deromkring her i heimen, det er nesten som et sånt tullespeil på tivoli. Blir kjempetynn i det. Og så er det litt dust og utydelig, så jeg ser ung ut også. Fint å ha på en dårlig dag
15 august, 2009 at 4:30 pm
Kult, hvor mye skal du ha for det?!?
15 august, 2009 at 5:41 pm
Det er verdt sin vekt i gull, er jeg redd. Selvtilliten bor i det speilet. You have to remove it from my cold, dead hands…
15 august, 2009 at 7:50 pm
Det jeg syns er så rart er at ikke klesbutikkene har tatt konsekvensen av dette. For jeg tror det er mange som ikke vil ha den “hele og fulle sannheten” i speilet. Men hva gjør klesbutikkene? Jo, de utstyrer sine prøverom med store speil opplyst av det hviteste, grelleste lyset du kan tenke deg. Så hvis man gikk inn i prøverommet med litt selvtillit, er den som blåst bort etterpå etter å ha fått hver en skavank grundig belyst der inne. Gjerne fra flere vinkler …
Hva med et speil belagt med en liten film som gjør at man ser brun og lekker ut? Og litt dempet belysning takk
15 august, 2009 at 8:22 pm
Ja! Fint speil i prøverommet som valgkampsak! Jeg stemmer herved på det partiet som fronter dette!
15 august, 2009 at 8:35 pm
Enig!
Tipper Trine Skrei Grande føler seg kallet, jeg stemte iallefall på henne den gangen hun gjorde ostepakker i størrelse for singelhusholdningen til sin kampsak.
15 august, 2009 at 8:54 pm
Trine er vår dame i denne valgkampen, det er helt klart. Jeg støtter henne uansett siden hun alltid fronter de single, men et lite prøveromsutspill på toppen her; vips, en stemme til Venstre. Hører dere?
15 august, 2009 at 10:26 pm
Men Sponheimen har jo blitt så slank og lekker at han vil vel helst ha speilene ute i butikklokalet han nå.
Så jeg er usikker på Venstre altså …
15 august, 2009 at 10:32 pm
Ja, han var jo i bar kasse på fronten av avisen, så slank var han blitt. Kan ikke stole på noen lenger.
16 august, 2009 at 1:56 pm
Og bare tenk: Om ti år kommer vi til å tenke at vi var så fine nå, og kunne man ikke satt mer pris på det da? Noe som er oppløftende eller deprimerende, alt ettersom. (Hilsen en som krampeholder på ungdomsklærne og leser side etter side om antioksidanter og lærer seg å stå på hodet – for det skal holde deg evig ung. Akk ja).
16 august, 2009 at 5:06 pm
Gud her kjente jeg meg igjen på en del ting…..herlig skrevet!
17 august, 2009 at 9:49 am
Hva ER egentlig tenåringsklær i disse dager? Det jeg klassifiserer som tenåringsklær, er jo faktisk klær som funker til voksne også. Blå blazere f.eks.
17 august, 2009 at 1:53 pm
Haha, blå blazer? Det er jo gammeldameklær. Moten er ganske grei om dagen altså, mye tights og store topper så vidt jeg kan se på Blindern. Omtrent som sist jeg studerte, sånn midt på nittitallet…
18 august, 2009 at 1:19 am
Apropos – Dr. Martens er jo også tilbake for fullt i motebildet. Og da er i alle fall jeg tilbake til den gangen jeg studerte – midt på nittitallet…