Jeg var nordlending da jeg var liten. Jeg snakket nordlending til jeg begynte på skolen og skjønte at om ikke dette skal ende i et mobbehelvete av en annen verden så er det bare å bytte dialekt i en helvetes fart. Så jeg øvde meg opp til å bli bergenser i løpet av to korte uker. Det er jo sånt som barn kan. Vips, nytt språk. Ikke sånt pent bergensk riktignok, det var ikke sånn det var der jeg vokste opp. Jeg klarer fremdeles ikke å si “ikke” eller “jeg”. Jeg sier “eg vetkkje” i steden for “jeg vet ikke”. Hvilket jo fører til uante problemer i Oslo-skolen. De forstår ikke hva jeg sier, rett og slett.
Hele slekten min er nordfra. Og hver gang jeg snakker med noen i slekta så tenker jeg at “det er jo sånn jeg skulle snakket. Det er sånn det høres ut inni meg! Jeg snakker feil!” Og så begynner jeg å knote. For jeg kan bare slå om litt, ikke helt. Jeg kan herme etter foreldre og besteforeldre, men jeg kan ikke snakke sånn helt på ordentlig. Jeg vil bare så gjerne. Uten at det nødvendigvis hadde gjort meg så mye mer forståelig i Oslo-skolen.
Det verste er at jeg bor i feil dialekt på engelsk også.
Bare fordi jeg dro på meg en kjæreste fra innerste nordøst-London en gang i tiden, så snakker jeg engelsk som en bryggesjauer. Og jeg snakker så bra engelsk at jeg høres innfødt ut, med den dialekten jeg har lagt meg til. Hvilket jo i England har helt uante følger, fordi klassesamfunnet lever i beste velgående, og språk sier så uendelig mye om hvem man er. Så jeg høres altså ut som om jeg ikke har noen form for utdannelse, som om jeg fikk fire barn før jeg fylte 20, som om jeg aldri har hatt arbeid. Så jeg øver igjen på å legge av meg en dialekt. Problemet er jo at det er ikke så enkelt lenger som da man var 6 år. Men når man nå på jobben driver og ringer til offentlige kontorer i England støtt og stadig så er det ingen vei utenom, de kommer ikke til å fortelle meg noe før jeg snakker et dannet språk.
Pokker heller, jeg snakker jo ikke dannet bergensk en gang!
Dette bare forsterker alle mine drømmer om å ha vært utdannet på en snobbete kostskole. Da hadde jeg ikke hatt disse problemene. Jeg hadde garantert hatt andre problemer, men ikke disse.
12 juli, 2009 at 7:29 am
Nord-øst-London ja… klassiker. Selv sliter jeg med ettervirkningene av ett år i Leeds… I’m a Yorkshire lass. Ta’ loov! Mens min mann av uforklarlige grunner snakker pent, litt stiff-upper-lip britisk. *sukk*
12 juli, 2009 at 1:19 pm
Jeg på min side synes dine nordnorske imitasjoner er glimrende! Nå må jeg huske å få deg til å ta Oluf neste gang vi treffes
13 juli, 2009 at 6:54 pm
Du får ta deg et lynkurs hos Anne Grosvold. Blir du ikke mere dannet i praten etter det, er det ikke håp.
14 juli, 2009 at 7:42 am
Haha, Oluf får jeg ikke til, tror jeg
Anne Grosvold er en ide!