De er så fine, de der små. Men Gud, så skummelt det er

Har vært på lekeplassen med en sånn liten en i dag. Det er rart med det, når man ikke har noen sånne små selv. Det er fryktelig stas å være med dem. Ulempen er jo selvfølgelig at man ikke har inne den der foreldregreien der angsten for at det skal skje noe galt er relatert til at man er med dem hele tiden, så man har litt mer vett på hva ungen forstår og ikke forstår, og kan og ikke kan.

Så selv om foreldre flest er relativt hysteriske selv, så er det en smule mer nervepirrende å få ansvaret uten å helt ha koll på hvor utviklet motorikken til ungen er. Bare tanken på å ha ansvaret om det skulle skje noe mer enn helt sånn vanlige blåmerker og skrubbsår er jo til å bli helt tullerusk av. Så man blir en sånn kjedelig tante som passer på litt ekstra, i steden for å la ungen få utforske verden rundt seg. Men sånn er det bare, han får heller syns jeg er litt kjedelig, det tåler jeg.

For i bakhodet hele tiden ligger det bildet av at ungen slår bakhodet rett i bakken og man ikke får gjort noe med det. Og at det skal gå galt sånn helt på ordentlig. De går alltid i sakte film, de bildene.

Jeg har fire søsken født etter at jeg fylte 16, så jeg har passet sjukt mye unger i mitt liv. Fordelen for foreldre som driver med andre kull, er ofte at ungene fra første er så store at de kan være barnevakt på en forsvarlig måte, samtidig som man kan kamuflere det som om “det er så fint at dere søsken bonder”. Så jeg forstår stort sett hvor de er i tilværelsen sin, de små, og hva de må få lov til å prøve og når man må gripe inn fordi det er for farlig.

Men likevel altså, det der lekestativet i Sofienbergparken er bare helt sjukt skummelt.

Her er det noe muffens

Stolen, puben utenfor døren min, ble plutselig stengt. Først stod det at det var på grunn av dødsfall. Så stod det at på grunn av dødsfall hadde de trøbbel med skjenkebevillingen. Så kom det ny lapp om at de snart fikk ny bevilling. Og nå sier lappen at de pusser opp.

Personlig er jeg mest bekymret på vegne at stamgjestene, som er så veldig tilstede der hver eneste dag hele uken. Hvor i all verden tilbringer de dagene sine nå?

Oppdatet 14/8-09 :

Nå har de jaggu åpnet igjen. Fine ting.

Du verden, og så etter at man har blitt voksen og alt mulig

Jeg har for første gang på lenge fått ordentlig kjeft i dag. Av sikkerhetsvakt. I en Lidlbutikk. I Malmø.

Veldig rart altså. Her prøver man bare å plukke opp rare tyske varer for venner når man nå først er i utlandet, og så ender det med at man får kjeft på butikken på den måten som vanligvis er forbeholdt tenåringer.

Dette skjer: En annen kunde, på den andre siden av reolen, velter og knuser en literflaske med eddik. Og later som ingenting. Fra den andre siden av reolen blir eddiklukten såpass påtrengende at vi beveger oss bort derfra. Og plutselig så kommer det to sikkerhetsvakter løpende etter oss, og sier “Dere må gi beskjed til betjeningen når dere knuser noe!” Veldig sinna. Og der står vi altså, to voksne damer, og sier sånn relativt hyggelig at “Det var ikke oss”. Noe som utarter til en diskusjon med elementet “Men kunden sier at det var dere!”

Jaha. Som om vi ikke er kunden også? Som om ikke han som skyldte på oss kanskje var litt mer suspekt, der han rullet videre med vognen sin med fem flasker eddik oppi?

Nå hadde de heldigvis ikke det vi skulle handle heller, så vi kunne gå i protest. Og så i Sverige da, der de alltid er så høflige og hyggelige!

Å nei! Er på MGP-kjøret igjen!

Men altså, det er så vidunderlig at en gang var verden så uprofesjonell i alle ledd at de bakgrunnssangerne til stakkars Anita Skorgen ikke er i takt eller har snakket med en koreograf. Hjelper fint lite at de tross alt har tatt seg sammen og kjøpt like dresser, der de bare dasser rundt der i bakgrunnen.

Forøvrig kom Norge på 11. plass med denne i 1979.

Og to år før i 1977, gjør Anita Casanova, som jeg kan huske at jeg likte som barn. Men den er jo helt sånn der Stand By Your Man.

Vi kom på 15. plass. Og for de som måtte lure på hvorfor i all verden de har på seg så rare støvletter, så er dere for unge. Dette var high fashion den gangen. Uvisst av hvilket grunn…

Ser jo bra ut, men…

Jeg ser på The Tudors, og det er så fryktelig mye sex ute og går. Ikke bare kongen, alle og enhver har seg i krokene støtt og stadig. Og sånn var det vel gangen også, får man jo tro. Men alt jeg klarer å tenke på, er hvor skitne de var. Elisabeth I ble regnet som nesten litt suspekt renslig av seg, og hun skal ha badet fire ganger i året. Det hjelper fint lite med de der staselige antrekkene da, tenker jeg i mitt stille sinn. Og det tok jo all verdens tid før det ble bedre med den der vaskingen her omkring. Og det er de kristne sin skyld. Muslimene, jødene og hinduene har alltid hatt vett på å vaske seg. Og romerne badet jo hele tiden. Og for de som skulle være mer interessert i vasking gjennom tidene, så er dette en fabelaktig bok om saken, Clean: An Unsanitised History of Washing av Katherine Ashenburg. Og bare for å bevise hvor redde de var for vann i hine hårde dager har jeg rappet dette fra boken:

‘When the future Louis XIII of France was born, in 1601, the court physician kept notes on the child’s washing history. It was not a lengthy account. At six weeks, his head was massaged. At seven weeks, his abundant cradle cap was rubbed with butter and almond oil. The baby’s hair was not combed until he was nine months old. At the age of five, his legs were washed for the first time, in tepid water. He had his first bath at the ripe age of almost seven’.

Når ble Reiseradioen så fæl?

Jeg husker Reiseradioen som et program for hele familien, med kanarifugler på rømmen, etterlysning etter bamser og kameraer, og glad sommermusikk. Og litt tørrprat om sommerting. Og veldig mye om hele landet.

De siste par årene har de slått seg på en helt annen og irriterende tone, der Oslo-programledere driver og gjør narr av resten av landet, som om det skulle være en lokalradio for indre Oslo.

Nå er de på Vega og prøver å snakke med lokalbefolkningen. Det går bare sånn helt måtelig.

Og så har de en reporter på Nesodden som ser “HØHØ, det var da en liten hytte, blir det laget mange barn her? Har du med deg kona di hit? Skal vi vekke dem som sover der? Tør vi det da? HØHØ! “

Og så prøver hun å tvinge han stakkaren som eier disse hyttene til å snakke annerledes: “Ha, jeg hører at du er nordlending, men du snakker så avslepet, SNAKK NORDLENDING! SEND EN HILSEN NORDOVER!” skriker hun til ham.

Og stakkaren gjør som hun sier, noe som avslører at han er finnmarking. Og hvorfor han skal sende en hilsen til Vega, det er det ingen som vet. Unntatt Oslo-reportere som sauser sammen alt utenfor Ring 3 til en eneste grøt av steder som sikkert er i nærheten av hverandre. Det er sjukt langt fra Vega til Finnmark!

Sko altså. Djevelens verk

Det eksisterer en myte om at alle kvinner elsker sko. Alle kvinner har etter sigende intet høyere ønske enn å gå fra skobutikk til skobutikk og prøve og kjøpe i en eneste rus av skofetisjisme. Sex og singelliv hjalp jo ikke akkurat i å avkrefte forestillingen om at alle kvinner heller vil kjøpe sko til tusenvis av dollar enn å kjøpe mat.

Nå kan det jo selvfølgelig hende at jeg er den eneste ene her, at alle kvinner på hele planeten føler dette som sitt første behov her i verden. Skjønt jeg tviler altså. Dette med at kvinner er så forbanna glad i å kjøpe klær og sko er et infamt påfunn av reklamebransjen og all verdens leverandører av forbruksvarer.

Og for egen del; jeg HATER sko. Virkelig altså. Hater, hater, hater. Jeg kjøper ett par joggesko i året, samme modell, samme størrelse. Nærmere bestemt de på bildet her, som er basketsko, om man nå skal være helt korrekt. Fordi de er gode å gå med. Og så er de kule. De har vært kule siden 1969. Jeg sliter dem ut, og kjøper akkurat samme skoene igjen. Og så snart det blir varmt nok så går jeg i flipflopper. Omtrent sånn fra april til september. Og så har jeg noen sånne pyntesko til når jeg absolutt må. Og bunadssko. Og fjellsko. Jeg hater sko som klemmer og gjør vondt, og med hæler sånn at man balanserer mer enn man går. Hva fanden er poenget?

Men i dag så tenkte jeg at kanskje det kan være greit å ha et par sko som ser sånn passe greie ut, i tilfelle jeg skal i et møte eller noe. Så nå driver jeg og går dem ut her i heimen, og det klemmer og det gjør vondt, og tærne vil slett ikke samarbeide med å være i en form de ikke er ment å være i.

Fotkluter, hadde de fattige før. Kunne man håpe at det ble moderne på noe tidspunkt?

Men så hold nå kjeft da!

Hvorfor gidder det ene P2-programmet etter det andre å snakke om Frps kulturpolitikk eller mangel på sådan? Hvorfor gidder kunstnerne å stille opp og være så grenseløst kjedelige og si det samme om igjen og om igjen og om igjen om at det blir vanskelig å være kunstner hvis Frp får bestemme?

DETTE VET VI DA!

Jeg vet det er valgkamp, men altså, disse kulturdebattene uten andre partier enn Frp på banen tjener kun en eneste hensikt, å få Frpere til å nikke i sommersolen og si seg hjertens enig.

Det er heller ikke som om det er Frp-velgere som er de tyngste P2-lyttere, så alt maset og opprøret og indignasjonen fra programledere og kunstnere er jo bare for egen menighet og er kun nyttig for å sparke inn åpne dører. Og om det skulle forville seg en Frper dit, så er det jo ikke som om debattene på dette nivået kommer til å få vedkommende til å skifte mening.

På søndag var det Erik Fosnes Hansen som kastet papirkuler, i dag er det noen som truer med at kunstnere kommer til å forlate landet hvis Frp kommer til makten. Buhu. Ja, det får nok Frp til å skifte mening, tenker jeg.

Alt er bare elende

Britene driver med selvgransking og oppvask om dagen. Det er ikke den del av samfunnet som går klar, og elendigheten er omfattende. Charlie Brooker i The Guardian oppsummerer i dag, og peker på det åpenbare; hva i all verden er det igjen å tro på? Mediene, politiet, parlamentet, økonomien – you name it, alt er gjennomkorrupt og grunnleggende motbydelig når man ser nærmere etter.

Og opp kommer en historie jeg ikke har fått med meg, om den skotske avisen Sunday Express som fant det for godt å henge ut de overlevende etter Dunblane-skytingen. De har nemlig fylt 18, og avisen syntes det var en god idé å henge dem ut med bilder av fyll og tøys og fjas fra Facebook, under overskriften ANNIVERSARY SHAME OF DUNBLANE SURVIVORS.

Forøvrig ingen andre medier som lot seg opprøre av dette, om man skal tro Brooker. Det var det bloggerne som gjorde. En rasende online-kampanje tvang frem en unnskyldning fra avisen og en anmeldelse til Press Complaints Commission, som nå har kritisert avisen. Uten at det nødvendigvis gjør verden til et bedre sted.

Jeg snakker annerledes på innsiden

Jeg var nordlending da jeg var liten. Jeg snakket nordlending til jeg begynte på skolen og skjønte at om ikke dette skal ende i et mobbehelvete av en annen verden så er det bare å bytte dialekt i en helvetes fart. Så jeg øvde meg opp til å bli bergenser i løpet av to korte uker. Det er jo sånt som barn kan. Vips, nytt språk. Ikke sånt pent bergensk riktignok, det var ikke sånn det var der jeg vokste opp. Jeg klarer fremdeles ikke å si “ikke” eller “jeg”. Jeg sier “eg vetkkje” i steden for “jeg vet ikke”. Hvilket jo fører til uante problemer i Oslo-skolen. De forstår ikke hva jeg sier, rett og slett.

Hele slekten min er nordfra. Og hver gang jeg snakker med noen i slekta så tenker jeg at “det er jo sånn jeg skulle snakket. Det er sånn det høres ut inni meg! Jeg snakker feil!” Og så begynner jeg å knote. For jeg kan bare slå om litt, ikke helt. Jeg kan herme etter foreldre og besteforeldre, men jeg kan ikke snakke sånn helt på ordentlig. Jeg vil bare så gjerne. Uten at det nødvendigvis hadde gjort meg så mye mer forståelig i Oslo-skolen.

Det verste er at jeg bor i feil dialekt på engelsk også.

Bare fordi jeg dro på meg en kjæreste fra innerste nordøst-London en gang i tiden, så snakker jeg engelsk som en bryggesjauer. Og jeg snakker så bra engelsk at jeg høres innfødt ut, med den dialekten jeg har lagt meg til. Hvilket jo i England har helt uante følger, fordi klassesamfunnet lever i beste velgående, og språk sier så uendelig mye om hvem man er. Så jeg høres altså ut som om jeg ikke har noen form for utdannelse, som om jeg fikk fire barn før jeg fylte 20, som om jeg aldri har hatt arbeid. Så jeg øver igjen på å legge av meg en dialekt. Problemet er jo at det er ikke så enkelt lenger som da man var 6 år. Men når man nå på jobben driver og ringer til offentlige kontorer i England støtt og stadig så er det ingen vei utenom, de kommer ikke til å fortelle meg noe før jeg snakker et dannet språk.

Pokker heller,  jeg snakker jo ikke dannet bergensk en gang!

Dette bare forsterker alle mine drømmer om å ha vært utdannet på en snobbete kostskole. Da hadde jeg ikke hatt disse problemene. Jeg hadde garantert hatt andre problemer, men ikke disse.