Nå har det jammen meg skjedd

Jeg aner ikke hva ungdommene driver med på musikkfronten. Og det er lenge siden jeg forstod hva de drev med. Det er jo ingen bombe,  jeg er jo ellers ganske komfortabel med å være mest opptatt av Anita Skorgan og den slags. Men jeg liker jo å være en smule oppdatert likevel, selv om jeg ikke liker det de holder på med. Men når nå alle avisene har skrevet om The Killers, og jeg bare må si “Hæh? Hvem da? Når kom de da?”

Så er det jo fint å ha Spotify. Så jeg har hørt meg gjennom litt, og på tro og ære: Jeg har aldri hørt det før. Virkelig altså. Helt nytt for meg. Gråtende fans på Hove-festivalen? Virkelig? Du store all verden. Ikke det at det er dårlig altså, for all del ikke. Det er mer det at jeg aldri har hørt om dem som ryster meg.

Jeg har blitt min mor. Som i hele min barndom sa at hun ikke hadde hørt om noen ting etter Ella Fitzgerald. Bortsett fra Abba, det tvang jeg henne til å høre på, sånn at hun kunne forklare åssen jeg skulle synge det sånn at det ble rett. Men hun syns det var noe ordentlig søppel, og fortsatte med å spille jazz høyt i heimen.

Vi drev ikke mye med popmusikk hjemme, til min store skam som barn likte ingen av mine foreldre verken Elvis, Beatles eller Stones. Herregud, liksom. Noen fordeler skal man vel ha med foreldre som var unge på 60-tallet. Men neida. Ella. Og Stan Getz. Og om de var helt elleville; Miles Davies.

Men det er ikke så rart at jeg ikke har fått med meg dette; The Killers er jo sånn musikk jeg aldri har likt noe særlig noensinne – Dagsavisens anmelder henviser til Joy Division, noe jeg ikke forstod meg på den gang da heller. Og da var jeg jo tross alt ung og kul, bare ung på den andre måten. Men da visste jeg jo i det minste at de fantes, og kunne nok identifisert dem i en quiz. Men jeg hørte altså på Kiss og Deep Purple og Iron Maiden. Og så Abba helt i skjul.

Og mens jeg skriver: Nå kom det en sang jeg faktisk har hørt før. Mest fordi jeg jobber med purunge mennesker som insisterer på at det er normalt å høre på P3. Det var da endelig en lettelse. Men jeg kunne ikke sagt hvem artisten var om det stod om livet. Før nå, altså. Haha, nå kan jeg kommunisere med de unge!

Not so much…

Fine, fine fjellet!

Jeg har visst ikke nevnt at jeg skal på Vinjerock med Chris i sommer. Samme helgen som jeg har bursdag, til og med. Takket være finfin bursdagsgave fra Chris i fjor, som jeg nesten hadde glemt. Men nå får vi det altså til, og jeg gleder meg som en unge. Og siden vi jo har blitt voksne damer som kanskje ikke er fullt så begeistret for teltlivets gleder lenger, har vi rett og slett leid oss en lavvo. Som står der når vi kommer. Med feltsenger. Camping for viderekommende der, altså. Eller for amatører, som kanskje er nærmere sannheten. Men altså, festivalstemning i tjukkeste fjellheimen er jo bare sånn en dørgande god idé!

Og kanskje tusler vi noen dager i fjellet etterpå. Hvilket jo lukter av en runde med innkjøp av nye fjellklær. Vinterklær kan jeg ikke lenger kjøpe med god samvittighet, jeg har i bøtter og spann allerede. Selv om det jo ikke kjennes så innmari dekadent at det jeg skeier ut med er ullklær. Men jeg har nok altså. Mer enn nok. Men sommerfjellklær? Nei, der mangler jeg nok all slags. Kjenner det helt tydelig.

Vi har forresten plass til flere i lavvoen, om noen skulle ha lyst til å være med på tur.

Og jeg kan visst ikke få sagt det nok; takk til Chris for verdens beste bursdagsgave!