Jeg har oppdaget Carl Frode Tiller. Fryktelig treig i avtrekket der altså, men sånn er det jo noen ganger. Og jeg har tatt det i omvendt rekkefølge også, derfor holder jeg på med debutboka Skråninga nå. Som jo er en aldeles fantastisk bok. Men det sliter på følelsene, det gjør tidvis fysisk vondt å lese. Det er noe med de repetisjonene som avslører mer faenskap for hver gang de kommer som treffer rett i magen.
Så jeg har vært nødt til å pause litt innimellom bare for å komme til hektene, selv om det vel kanskje ikke er meningen, man skal vel bli i ubehaget, det er vel litt av poenget, tenker jeg. Men det orker jeg ikke.
Så jeg har lest pikebøker. Ikke bare min barndoms pikebøker, men min mors pikebøker, og hadde de vært oversatt til norsk litt tidligere kunne det vært min mormors pikebøker. Jeg snakker om Dimsie-serien, og den første kom ut allerede i 1921. Men de er ikke oversatt til norsk før på 50-tallet, og det er de jeg har. I fine GGP-utgaver, helt fullstendig utleste. Jeg tror kanskje ikke de ble utgitt igjen, de overlevde vel ikke inn på 70-tallet for andre enn oss som fant dem på loftet.
Jeg elsket dem som barn. Jeg ville gå på kostskole, på pikeskole, og sove i sovealkove og ha arbeidsværelse, jeg ville slett ikke gå på den der betongskolen som hadde vunnet en pris da den ble bygget i 1974, og var så alternativ at det var en gru. Jeg ville ha et victoriansk hus med spøkelse, og felles måltider og latinlekse og uniform og alt sammen. Så i går raste jeg gjennom tre stykker på rappen, bare sånn for å sette verden på plass i trygge rammer igjen. Det er så deilig snusfornuftig det hele, og det verste som skjer er at noen har fest om natten der de lager knekk. Eller at noen bare får nestbeste karakter i fransk.
Og så leste jeg litt til Ragnar Hovland. Her fra På fjellet, i Vegen smal og porten trang:
Ho bur åleine i eit lite hus på ein fjelltopp. Rundt henne på alle kantar er vide skogar av gran.
Av yrke er ho call-girl.
Ein gong om dagen (av og til ikkje i det heile tatt, før var det mangfoldige gonger pr. dag) ringer telefonen.
Nøye forklarar ho vegen heilt fram:
-Så er det fire mils gange gjennom skogen. Stiane er ikkje så godt oppmerkte. Gummistøvlar er å anbefale. Og ein machete. Machete, ja. Det er ein jungelkniv. Og deretter blir det då ca. to timars klatring. Det kan nok bli litt meir. Skal vi seie kl. 5 då?
Sånn. Da er jeg styrket i sjelen. Tilbake til Skråninga.
Sendt av idaho 
