Fine, fine This American Life, radioprogrammet fra Chicago Public Radio i USA som takket være fine internettet er mulig å høre på podcast her på berget, er også på TV*. Og jeg har sett gjennom to sesonger nå, i lett redsel for at det skulle vise seg å være dårlig TV, at det skulle være uinteressant billedlagt radio, at historiene rett og slett ikke kunne bli like gode.
Men fri og bevare, det er jammen nesten like fint. Nå er jo jeg en radiofrik, jeg er veldig glad i historiefortellingen som er mulig når man man må lage bildene i hodet selv.
Men her sitter jeg altså og sipper litt over historien til 46 år gamle John Smith, som er en keitete pappa til en sønn som kommer hjem fra en krig han slett ikke ville at sønnen skulle dra i. Og John Smith er like hjelpeløs som fedre flest, og tråkker i salaten hele tiden, og han forstår hvorfor og hva han gjør feil så lenge sønnen ikke er der. I det øyeblikket de er i samme rom går det galt. “All I wanna do is give him a hug”, sier John Smith. Og så starter han med å gi sønnen en lekse om at det er innmari viktig å spare 10 % av inntekten sin. Hvilket jo gjør sønnen utrolig sur, og det blir generelt dårlig stemning. Neste gang John Smith er alene på kamera sier ha at han har aldri klart det der med sparing. Han bare vet at det er viktig, og han vil så gjerne at sønnen skal lære dette.
Ikke bare fiksjon er de best på i USA, de er best på å fortelle livet også. Hvilket jo er en og samme sak, strengt tatt.
*Jeg lurer på om noen kommer til å stoppe radiosendinger fra USA snart, slik de gjør med TV? At plutselig kommer det opp en beskjed om at You are not in a territory that can listen to this? Lykkeligvis er det jo ingen penger i public service radio, så man får da håpe at så ikke skjer.
