Truck med praksis

Da jeg var på introkurs hos NAV i januar, så sa kurslederne at det er MASSE kurs å få her hos oss, et helt utrolig utvalg, det er bare å søke. Men de var veldig nøye på at man kunne IKKE foreslå andre kurs enn dem som NAV tilbyr, og eventuelt søke om støtte til å ta dem.

Både statsministeren, arbeidsministeren, alle partilederne, avisene og NAV selv snakker nå om arbeidsledighet, de snakker om at det er veldig viktig at de arbeidsledige bruker denne tiden til kompetanseheving. Kanskje lære seg data, tror jeg Jens sa her forleden. Og det er jo fint.

Problemet oppstår når man faktisk sjekker det de tilbyr av kurs. Hvis du finner dem da, de har gjemt det godt på nettsiden.  Hvilket jo er ekstra lurt når alle kursene er giret mot folk som aldri har tatt i data, eller aldri har vært i arbeidslivet.

Og jeg vil jo ikke klage, jeg får trygd og hadde jeg bodd i USA hadde jeg nå sovet under en busk i parken. Men jeg bor jo ikke der. Og det må jo være lov å spørre om det ikke hadde vært mulig å tilby noen andre kurs, eventuelt at folk kunne finne kurs selv og søke om å få dem godkjent. Jeg innser at det hadde påført NAV mer arbeid, og det er vel kanskje ikke det de trenger der på bruket. I Sverige og Danmark er hele opplegget annerledes, og det er vanskelig å sammenligne. Men der kan man altså få kurs via sin fagforening som arbeidsledig, noe som vel innebærer at de er litt mer tilpasset ditt fagfelt.

Og her oppstår altså problemet. Alle kursene NAV tilbyr forutsetter at du ikke har et yrke. At du har “svak tilknytning til arbeidsmarkedet”, som de sier.

Akkurat nå for eksempel, i Oslo, kan du få disse kursene: Og jeg velger meg et lite utvalg her – truck med praksis, lager med praksis, datakortet med jobbsøking, og yrkesorientering med arbeidspraksis. Det siste der aner jeg ikke hva betyr, og lenken er brutt, så det er ikke noe info å få om det hos NAV heller.

Og ikke for å være kjepphøy, men jeg har altså et hovedfag og 12 års arbeidserfaring etter det, og jeg ser ikke hvordan noen av disse kursene skal være kompetansehevende for meg. De er sikkert fine for noen, men jeg finner det noe merkelig at absolutt alle kursene er innrettet på dem som droppet ut av skolen da de var 14. Og det er jo flott at det fins muligheter for dem altså, det er ikke det.

Tanken er vel at jeg har ressurser nok til å klare meg selv. Hvilket jeg jo har, og dermed skal jeg studere til høsten og jeg vil være lektor til våren. Hvilket det skal være sånn en mangel på, etter det jeg forstår.

Men den kompetansehevingen må jeg altså betale selv, og jeg har ennå ikke helt funnet ut hvordan jeg skal finansiere det. Og jeg skjønner jo at vi ikke kan ha det sånn at studenter skal kunne heve arbeidsledighetstrygd, jeg gjør det. Så jeg skal vel finne en løsning, på et eller annet vis.

Jeg tviler sterkt på at politikerne som snakker så fint om kompetanseheving aner hvor lite muligheter for dette det faktisk er i systemet. Jeg tviler litt på om de vet at alle kursene også får en til å føle seg ekstra som en taper når en får tilbud om dem. Er det dette det har kommet til nå, liksom? Truck med praksis? Var det det skulle ende med for meg?

Stoltenberg sa også her forleden at det var viktig å ta sånne kurs sånn at man ikke fikk hull i CVn. Jeg betviler sterkt at CVn min hadde blitt mer attraktiv av lager med praksis. Sorry staten, men sånn er det bare. Det hjelper ikkeno.

Det går da an å gjøre det litt enklere, vel?

NRK har en gang eller to sendt en aldeles fabelaktig radiodokumentar om invasjonen av Norge i 1940, og hvordan det hadde seg at tyskerne var i stand til å ta over NRKs sender på 1,2,3, selv om det egentlig fantes en plan for å ødelegge alt utstyr i en sådan stund. I hvert fall husker jeg det sånn, og jeg husker at den var utrolig fascinerende, fordi den fortalte en del av krigshistorien jeg verken hadde tenkt på, eller hørt om før.

Men jeg er ikke for mitt bare liv i stand til å finne den på NRKs nettsider. Uten at jeg har lett ferdig helt ennå. For altså, radiodokumentarene er lagt ut fra 1997 – riktignok særdeles sporadisk de første årene, og problemet er at kanskje 2 % av programmene har en tittel. De ligger ute på dato. Men hvem i alle dager er det som husker når det var man hørte ting? På dato? Jeg husker ikke hvilket år det var en gang, antagelig i løpet av de siste ti årene en gang, vil jeg anta. Må jeg åpne alle filene for å sjekke om det er den riktige? Må jeg bli gammeldags og ringe NRK for å spørre? Jammen, jeg er et bortskjemt moderne menneske, jeg vil høre den nå!

Selv med DVD og internett og alt sammen…

…så er det noen ganger mye gøyere med TV. For eksempel nå er nynorsk-episoden av Ut i vår hage 2 på NRK1. Og jeg har den på DVD, men plutselig våkner åttitalls-ungdommen i meg og jeg blir ellevill av en reprise av noe bra. Man måtte jo vente tålmodig før, gjerne i årevis, for å se igjen det man likte så godt. Og bare for å illustrere, og dermed undergrave min påstand om at ting er best på TV:

Good morning, miss Jones

I går snakket vi om hvordan folk som skiller seg nå antagelig er flinkere til det enn folk var før, og at det er innmari stress å være voksen med skilte foreldre som skilte seg sånn man gjorde før. Altså at man aldri, aldri mer skulle kunne være i samme rom. Selv om man har barn.

Og så kom jeg over en annen variant av den samme problematikken her i sted i en episode av This American Life, der en voksen dame snakket om at hun syns forsåvidt foreldrene hadde vært ganske gode til å skille seg. Det de ikke hadde vært fullt så gode på, som forhåpentligvis folk er litt bedre til nå, var det med å introdusere nye kjærester for barna sine.

Og hun drev og samlet på historier om den slags, og hadde fått denne fra en venninne. Som med skilte foreldre på 70-tallet, i en alder av sånn rundt 10, en morgen hadde møtt sin fars sekretær på kjøkkenet. Noe hun jo syns var litt rart, men hun hilste som hun pleide å hilse på sekretæren; “Good morning, miss Jones”. Hvorpå miss Jones sa “No honey, now you can call me Mom.”

Ajaj. Sånt blir det psykologregninger av.

Elvisblogging

Youtube har alltid vært vrange på Elvis, ingenting kan embeddes, og det har vært rettigheter i hue og rævva. Nå er det vel ikke Youtube som er vrange om man skal være helt korrekt, det er vel de som sitter på rettighetene. Er det Lisa Marie? Er det scientologikirken? Ah, så skummel verden kan være.

Men plutselig fant jeg all slags, fra da jeg syns han var finest: Hvit jumpsuit, Las Vegas, før det ble slutten og alt for mye dop, og alt ble trist. Men etter den svarte skinndressen i 68. Og jeg finner ikke de jeg liker best, (bortsett fra The Wonder of You, som han synger surt som bare det her, men jeg blir glad læll), men jeg finner mye jeg syns er fint nok til å få tårer i øynene av.

Så nå legger jeg ut alt jeg syns er fint som jeg finner:

Gamle damer

Jeg hørte et intervju på radioen i sted med en særdeles bra gammel dame, Margot Nissen-Lie. Født i 1913. Og hun var aldeles utmerket, og en sånn dame som gjør at man nesten blir litt lykkelig forventningsfull til å kunne bli over 90.

Og så klarer altså programlederen å ødelegge det hele på kort tid. Han vil nemlig gjerne ha frem hvor stas det er at hun er oldemor, og hvor sjeldent dette er. Og fremfører argumentet:

“…dermed tilhører hun et utdøende art, den som kalles oldemor. Snart kun på museum. Fordi så mange får barn i godt voksen alder.” Og selvfølgelig er det stas for hennes oldebarn at hun er frisk nok til å være tilstede i livet deres. Men det er altså ikke bare fordi hun og hennes etterkommere har vært så eksemplariske å få barn i passelig alder at hun er oldemor. Det er fordi folk lever lengre enn før! At “oldemødre er en utdøende art” er jo det rene snikksnakk.

Hvilke tidligere generasjoner er det han henviser til  der det har vært aldeles vanlig å ha oldemødre i levende live?  I tidligere generasjoner da folk døde betraktelig yngre var det da INGEN som hadde levende oldemødre? Det har aldri vært så vanlig å ha oldemødre i levende live som bevisst menneske, som i våre dager da folk blir så gamle. Jeg hadde to oldemødre som barn på syttitallet. Og det var det ingen som hadde den gangen, bare så det er sagt. Men det er jo fordi de ble 100 år gamle, ikke fordi alle i familien har vært perfekte og fått barn når de var 25.

Blærk.

Jeg fant, jeg fant!

Hver gang jeg leser Ragnar Hovland blir jeg en sånn irriterende en som leser høyt hele tiden og stadig avbryter folk med “Hør da, hør da”!

Og siden jeg ikke bor sammen med noen jeg kan lese høyt for så blir det jo her jeg må dele min begeistring.

Jeg fant nemlig i min brors bokhylle en Hovland-bok jeg ikke har sett før, Vegen smal og porten trang fra 1981. Den består av småfortellinger om dette og hint, i kjent Hovland-stil.

Eller som Samlaget beskriver boken:

Hovudpersonen i forteljingane gjennomlever barne- og tenåringsstadiet i glansen frå rockekongar frå Fusa eller som Dei siste beatpoetane i Midthordland. Forfattaren løyser pubertetsproblema med munter og kjenslevar pornografi, før heltane hans tek snøggbåten til Bergen.

Boken skal visstnok være gjenutgitt senere, like hjelpeløst utsolgt som denne utgaven. Men den må jo finnes på bibliotekene, ventelig. Jeg kan altså ikke anbefale den nok.  Hør bare, fra fortellingen Sommarens blå flygel;

Eg gjekk inn på kjøkkenet der mor stod og skar løk og kokte fisk på harde livet. Det var ein ekstra hard og tøff fisk  som far min hadde fiska, og ein måtte ha utruleg sterk varme for å få kokt han.

Og spør du meg, er en fortelling med tittelen Dei siste beat-poetane i Midthordland god nok grunn til nok en gang å skryte av Hovland. Selv om boken er over 25 år gammel og jeg strengt tatt er litt flau for at jeg ikke har lest denne for lenge siden.

Radio på TV

Fine, fine This American Life, radioprogrammet fra Chicago Public Radio i USA som takket være fine internettet er mulig å høre på podcast her på berget, er også på TV*. Og jeg har sett gjennom to sesonger nå, i lett redsel for at det skulle vise seg å være dårlig TV, at det skulle være uinteressant billedlagt radio, at historiene rett og slett ikke kunne bli like gode.

Men fri og bevare, det er jammen nesten like fint. Nå er jo jeg en radiofrik, jeg er veldig glad i historiefortellingen som er mulig når man man må lage bildene i hodet selv.

Men her sitter jeg altså og sipper litt over historien til 46 år gamle John Smith, som er en keitete pappa til en sønn som kommer hjem fra en krig han slett ikke ville at sønnen skulle dra i. Og John Smith er like hjelpeløs som fedre flest, og tråkker i salaten hele tiden, og han forstår hvorfor og hva han gjør feil så lenge sønnen ikke er der. I det øyeblikket de er i samme rom går det galt. “All I wanna do is give him a hug”, sier John Smith. Og så starter han med å gi sønnen en lekse om at det er innmari viktig å spare 10 % av inntekten sin. Hvilket jo gjør sønnen utrolig sur, og det blir generelt dårlig stemning. Neste gang John Smith er alene på kamera sier ha at han har aldri klart det der med sparing. Han bare vet at det er viktig, og han vil så gjerne at sønnen skal lære dette.

Ikke bare fiksjon er de best på i USA, de er best på å fortelle livet også. Hvilket jo er en og samme sak, strengt tatt.

*Jeg lurer på om noen kommer til å stoppe radiosendinger fra USA snart, slik de gjør med TV? At plutselig kommer det opp en beskjed om at You are not in a territory that can listen to this? Lykkeligvis er det jo ingen penger i public service radio, så man får da håpe at så ikke skjer.

Jeg er beæret

The Missing Link er funnet av norsk forsker i Tyskland, melder NRK. Ikke nok med det, men hun har jammen fått navnet Ida. Takk, takk, får man vel si.

Og når vi nå snakker om Grand Prix…

Vanskelig å klage på denne gledens dag, men skitt au, jeg kaster meg ut i det:

Synnøve Svabø må ikke få sånne jobber! Aldri! Noen som er så opptatt av seg selv kan bare ikke ha en rolle der det ikke handler om dem. De rapper plassen uansforbannasett!

Og dessuten: hvem i NRK hadde den kronidiotideen at de skulle ringe til kulturministeren og statsministeren og fanden og hans oldemor under avstemmingen og MASE midt i det gøyeste av alt sammen? Idioter!!!!