Påskekrim 2009

Jeg har lest “The Looming Tower, Al-Queda’s Road to 9/11” i påsken.

Det er rart med det, plutselig er 2001 lenge siden. Jeg har jobbet med folk som ikke var myndige før i 2005, de var på ungdomsskolen i 2001. Men vi snakker om folk som er voksne, som er superflinke i et yrke, så voksne er de. Men altså med et vagt minne om 2001. Jeg har plutselig vært vikarlærer i 2. klasse i barneskolen – de er født i 2000/2001.

Så jeg føler meg litt som en gammel mann som snakker om krigen. Men det er jo litt sånn; det er min krig. Alle som var voksne husker hvor de var og hva de gjorde og hvordan de kom seg fortest mulig til en TV. For vi var jo på nett, men det var fremdeles TV som gjaldt. Jeg hadde ikke spesielt mye å gjøre på jobb, kan jeg huske. Og jeg husker veldig godt at vi så på nettavisene at et lite fly hadde truffet et av tårnene. Og da var det jo fremdeles en tullenyhet. Og så kom det andre flyet. Da gikk vi hjem. Det var så åpenbart at nå skjer det noe helt uforutsett. Og alt var så usikkert, det var jo ingen som visste hva som foregikk. Det var den der usikkerheten.

Og som det jeg på tidspunktet i hvert fall oppfattet meg selv som, et klassisk radikalt menneske med mye sinne mot USA, gikk jeg altså hjem, totalt forvirret. En ting er å ikke like USA, men dette?

Så jeg gikk hjem. Og før jeg hadde fått slått på TVn hjemme hadde et fly truffet Pentagon. Og da kjentes det som krig helt på ordentlig.

Da gikk jeg på butikken og kjøpte øl. Ikke det at jeg er vanskelig å be til å drikke, men da var det litt sånn – verden går under, jeg gidder jammen ikke være edru på toppen av det hele. Det var en tirsdag. Ikke det at jeg er ukjent med å være full på en tirsdag altså, gud forby.

Så jeg var hjemme da det første tårnet falt. Og skiftet som en gal kvinne mellom BBC World, CNN og Aljazeera.

Og fra å være en av dem som var sinna på USA uansett, endret jeg ståsted. Ikke sånn helt med en gang, det var tross alt rett etter at de hadde valgt GW Bush. Men okkesom. En ting er nå å mene at USA er vanstyrt, noe helt annet er terroristangrep. Og på denne skalaen, ikke minst.

Så der satt jeg altså, og drakk meg full, og så falt det andre tårnet. Og jeg husker at jeg gråt og snakket med folk på telefonen og generelt var grenseløst fortvilet. Og ingen visste hva som skjedde i Pentagon. Og så kom det meldinger om at NATO-hovedkvarteret i Brussel var evakuert. Og det føltes som om verden var i ferd med å gå under. Og ikke minst, det kjentes samtidig som om alt jeg hadde kjent som politiske sikkerheter falt. Antagelig ikke slik Al-Quaeda så det for seg. For jeg endte altså for min del med å støtte dem som jobber mot denne type terrorister.

Det som er dritten er jo at dette kunne ikke skjedd på et verre tidspunkt i forhold til hvem som faktisk satt med makten på dette tidspunktet. Hvis noen andre hadde hatt makten da hadde det vært mulig å dra på ressursene til folk som meg, som frem til da hadde holdt med de andre, uansett hvem de andre var. Bare de var mot USA så kunne man støtte nesten hva som helst. Men det var før tårnene falt.

Jeg husker imidlertid at jeg var mot Taliban før dette, det er noe med at kvinners liv og rettigheter treffer meg før andre ting. Så jeg var sinna på dem lenge før angrepene i USA. Rett skal være rett.

Men så klarte altså USA å føkke det til så grandiost, med å ikke fullføre i Afghanistan, ikke ta affære med de finansierende kreftene i Saudi-Arabia, men i steden for gå for Irak. Og Abu Ghraib. Og Guantanamo. Hvordan endte man med dette?

Og kan jeg bare si som en som ellers er glad i konspirasjoner  – det er jaggu ikke rart folk stiller spørsmål rundt dette, fordi reaksjonene virker så merkelig tafatte der man faktisk kan ta dem det gjelder. For ærlig talt, hvor jævla vanskelig hadde det vært å ta Osama bin Laden i Tora Bora? Hvorfor begynne med Irak før man er ferdig med Afghanistan? Det gir ingen mening!

Uansett; det jeg egentlig ville var å anbefale boken “The Looming Tower, Al-Queda’s Road to 9/11” av Lawrence Wright. Han kan ikke svare på all idiotien som skjedde etterpå, men han går altså gjennom det som skjedde i forkant. Hvordan ble Al-Queda Al-Queda? Hva gjorde dette mulig? Og hva var det de ville?

Wright har vunnet all verdens priser for denne boken, og den er vel verd å bruke tid på. Han skriver bra, han er morsom, og ikke minst; han er kunnskapsrik. Så han er i stand til å fortelle historien om hvordan det har seg at en skjeggete mann i en grotte i Afghanistan er i stand til å gjennomføre disse angrepene.

Ikke minst er den god nok til at vi som liker konsprasjoner fordi vi av prinsipp aldri tror på den offisielle historien faktisk også får en forklaring som lang på vei forklarer hva som skjedde. Ikke helt, men nesten.

Løp og kjøp! Finnes også på norsk.