Ari Behn er en kongestol

Litt merkelig å velge furubord som skjellsord når man frivillig har latt seg avbilde med denne arbeidsstolen. Dessuten er furu på vei inn igjen, så denne bruken av furu som et symbol på tåpelig folkelighet fungerer ikke så bra lenger. Så det så. Kanskje han heller burde beskyldt Loe for å være en Arne Jacobsen-stol?

Jeg har sett meg nødt til å gjøre en nærlesning av Aris svar til Loe i Dagbladet i dag. Here goes:

Du og jeg er svært forskjellige, sa Erlend Loe første gang vi møttes. Det var høsten 1999 og jeg spurte ham om vi skulle alternere på en spalte i Aftenposten. Det virket som han ikke kunne få seg til å tro at det var nettopp derfor jeg spurte akkurat ham. Loe vs Behn.

Allerede da innså jeg hvilken fornøyelig divergens han og jeg representerer i norsk litteratur. Selv mente åpenbart Loe at likhet er å forvente som den beste tilnærming for å produsere tekster, i en humørløs tanke om at like barn leker best også i litteraturen som ellers i den trauste middelklasse-konformiteten han later til å være forgapt i. Erlend Loe er sosialdemokrat og snill gutt. Det er slik han er blitt oppdratt av sine velmenende akademikerforeldre.

Akkurat det med at “vi er forskjellige” er vel en relativt grei måte å få sagt at “jeg liker deg ikke”. Men dette tolker altså Behn som at Loe mener at “like barn leker best”, noe det vel slett ikke er noen grunn til å anta. Dessuten; å dra inn Loes oppdragelse av “velmenende akademikerforeldre” er jo litt artig. Vil Ari virkelig at vi skal ta denne diskusjonen? OK, da kan vi jo snakke om hvorvidt det var smart av hans foreldre å sende ham på Steinerskolen? Vi kan jo videre snakke om hvorvidt det er helt uproblematisk å bruke sosialdemokrat som skjellsord. Og denne forakten for den “trauste middelklasse-konformiteten” kombinert med det fæle sosialdemokratiet er jo et litt merkelig utspill. Kommer denne forakten fra Steinerskole-Behn, kongefamilie-Behn eller fra forfatter-Behn?

Det sier seg selv at han til tross for sine innvendinger om et samarbeid, likevel så seg nødt til å takke ja til å dele spalteplass i Aftenposten. Vi gjennomførte stafetten tolv runder til ende, uten på noen måte å nærme oss hverandre det minste. Loe skrev ned sine små, hverdagslige observasjoner og pussigheter. Dette som menigmann tilsynelatende aldri får nok av. Gjenkjennelsen gitt oss i tekstbrokker som utelukkende bekrefter hvermannsens selvbilde som beveger, om og om igjen.

Bevares, det trivielle kan da umulig kjede noen. Så sant det følger en bittersøt latter med på kjøpet. Noe det gjør i tekstene til Loe. Uavlatelig, i en jevn strøm av benløse floskler og selvfølgeligheter. Det er dette som år etter år gjør ham til en kommersiell suksess. Harmløs. Ufarlig. Konform på samme måte som den største sosialdemokratiske industrigiganten vi har: møbelkjeden IKEA. Erlend Loe er et furubord i norske hjem. Enkel å montere. Slitesterk og ubehjelpelig firkantet i formen.

Hva Behn drev det til i spalten i Aftenposten?

Jeg messet om at jeg reiste til Las Vegas sammen med Vergil for å oppsøke den andre siden av sivilisasjonen. Det er klart jeg la meg durabelig til for hogg hos den norske gjengsementalitetet med slike vendinger.

Jeg har lett litt rundt på nettet nå for å finne disse tekstene fra Aftenposten, men jeg finner dem slett ikke. Hvilket jo er fryktelig irriterende, skulle gjerne ha sett dem selv. Men det pussige er altså at Ari ser det som et problem at de to ikke nærmet seg hverandre i løpet av denne perioden. Hvem er det som vil være lik nå? Menigmann og hvermannsen brukes like nedlatende som sosialdemokrat. Jeg har forøvrig aldri lest Loe som en som skriver for å bekrefte “hvermannsens selvbilde”, men om Ari leser det sånn så får nå det være hans sak. Behn omtaler seg selv i tredje person og fremhever sine tekster som utrolig annerledes fordi han dro til Las Vegas med Vergil (underforstått; jeg har lest Dante! Jeg er skikkelig flink og IKKE hvermannsen!) for å oppsøke den andre siden av sivilisasjonen – ærlig talt, andre siden av sivilisasjonen? (Her igjen må jeg bare si at disse tekstene har jeg ikke lest så jeg kan ikke uttale meg stort om det. Men basert på andre Behn-tekster, så var det vel horer og narkotika, tipper jeg. Å, så progressivt!)

Siden har jeg som kjent blitt angrepet fra både nær og fjern, rundt regnet fått høre det fra alt som kan krype og gå av meningsdannere i Norge. Deriblant Erlend Loe. Ved ulike anledninger har han kommet med utilslørte angrep på familien min og meg. I en av sine populære Kurt blir grusom-bøker finner han det på sin plass å gå løs på Märtha og hennes skildring av sine opplevelser på pilegrimsvandringen til Trondheim. Erlend Loe vet igjen hva som er best: Bryter du mot normen og bruker ord og vendinger som hvermannsen ikke gjenkjenner, skal du jaggu tjores fast i gapestokken og hånes herfra til evigheten.

Altså, det er ikke bare den av Behn hatede “hvermannsen”, hvem nå det måtte være, som syns at når man først har åpnet døren og blitt en lysfontene – vel, da har man altså også gitt oss en vits som har holdt seg godt i de ti årene som er gått. Det er ikke det at det er ord og vendinger vi ikke gjenkjenner, det er det at de er så usigelig latterlige som gjør at vi forbeholder oss retten til å gjøre narr. Det er mulig dette er ukjent for Behn, men det er altså ikke bare “meningsdannere” som syns det er tøvete, det er godt fordelt i hele det foraktede sosialdemokratiske Norge.

Så langt, alt ved det normale. Hvorfor da dette innlegget?

Erlend Loe har igjen beklaget seg over at jeg er ham så fullkomment fremmed, i sin mainstream-blogg hos Stavanger Aftenblad akker han seg over at jeg snakker et språk han ikke forstår. Han driver det så langt som til å si at min opptreden på Skavlan kan sammenliknes med Charlton Hestons demente og tragiske forsvar for våpenindustrien i Michael Moores «Bowling for Columbine» (sic). Han trygler om at Fredrik Skavlan burde ha beskyttet Behn mot seg selv.

Igjen vet altså Erlend Loe hva som er rett og galt. Hvem som bryter mot den trauste gjengesmentaliteten. Hvem som er de ravende gale.

Takk, Erlend. Den dagen du og jeg snakker samme språk, ber jeg innstendig om at Fredrik Skavlan må sette meg på sterk medisinering.

For det første: Mainstream-blogg? Hva mener han? Hva betyr det? Og anklagen om at Loe ikke forstår språket Behn snakker – det var vel nettopp Behns forsøk på å snakke et svensk han ikke kan som var problemet her, så det er jo ikke så rart at det ble klassisk pute-TV for Loe som for mange av oss andre.

Men Behn bryter altså mot en traust gjengesmentalitet – traust her brukt som nok et nedlatende angrep på noe folkelig som irriterer Behn stort, og som han nå har plassert Loe som hovedrepresentanten for.

Jeg lurer så veldig på hvem det er han snakker til når han kommer med disse tiradene sine. Siden han fornærmer så godt som hele nasjonens befolkning med sin nedlatenhet om sosialdemokrater og hvermannsner, så må de jo ha en annen intendert målgruppe? Og lovet han dessuten ikke i forrige uke å være hjemme og skrive bok nå?