Kyss på halsen og andre uskyldigheter

NTB-journalist Arnt Folgerø har en merksnodig kronikk i dagens Aftenposten, som er et sant sammensurium av argumenter som jeg bare må ta tak i.

Kort fortalt så mener han at samfunnet har gått så av hengslene med queer-teori både i “forvaltningen, mediene og rettsvesenet”, at det ikke lenger er plass til den heterofile mannen, fordi hans heterofilitet er et grunnleggende problem i forhold til postmoderne forestillinger om at kjønn kun er oppkonstruerte posisjoner. Hvis jeg forstår ham rett.

Og denne mannlige heterofiliteten er altså så truende at den må slås ned på på de mest idiotiske måter, fordi alt heterofile menn foretar seg i forhold til kvinner kan tolkes som overgrep.

Men så kommer han med eksemplene sine, som med et par unntak verken beskriver det han vil beskrive, enn si er helt overgrepsfrie.

I kantinen til en av Oslos sykepleierutdanningsinstitusjoner er en ung mann i gang med sin første dag som utplassert fra et offentlig kontor der man skaffer jobb til folk som er falt utenfor arbeidslivet. Han står ved disken der den ene kvinnelige sykepleiereleven etter den andre drar seg gjennom matkøen.

- Ja, her er det vel greit å være, sammen med alle de vakre jentene, sier sjefen, også mann, og gir den unge mannen et vennlig klapp på ryggen. Dette ses og høres av to kvinner ved dette offentlige kontoret, den ene psykolog og den andre sosionom. De er med og skal se hvordan den unge mannen klarer seg i jobben som kantinearbeider. I evalueringsmøtet (sic) dagen etter slår de to fast at den sexfikserte atmosfæren i kantinen gjør den uegnet som arbeidssted for den unge mannen.

For det første er det jo litt for lite informasjon her. Og også en viss beskrivelse av hendelsene som ikke nødvendigvis har opplevdes likt fra den andre siden av kantinedisken. “Et vennlig klapp på ryggen”? Ikke vet jeg, men jeg får bilder i hodet av en sånn Hø,hø-karslighet som slett ikke nødvendigvis er så behagelig for “alle de vakre jentene”. Og ikke vet jeg noe mer om dette evalueringsmøtet, men det kan jo ha vært gode grunner for at en sexfiksert atmosfære ikke var så bra for akkurat denne unge mannen?

Så sent som i februar i år kunne man lese at en 41 år gammel mann måtte møte i retten etter å ha nektet å betale en bot på 10 000 kroner for å ha kysset en kvinne på halsen i Østfoldbadet. At menns paringstrang til tider går ut over opptuktelsen, er en historie som har fulgt oss fra tidenes morgen. Men de beskrevne tilfellene viser at uskyldige utslag av denne naturlige trangen er illegitime, ja til og med straffbare i dagens norsk samfunn.

Og det er her altså, at jeg går i svart. Skal man bare måtte finne seg i å bli kysset på halsen av fremmede i Østfoldbadet? Og denne merkverdige henvisningen til paringstrangen som “til tider går ut over opptuktelsen” – vel, da må man kanskje gjeninnføre opptuktelsen via lovverket da, hvis det er helt umulig å styre seg helt aldeles selv, der i badet? “Denne naturlige trangen” til å kysse fremmede kvinner på halsen, selv om de altså har på seg badedrakt, er vel relativt neandertalsk, og jeg trodde jo ellers at det var et stadium vi var ferdig med.

En dom i Nedre Romerike tingrett kan illustrere hva som er sanksjonsgrunnlaget i slike saker. En 45 år gammel mann ble dømt til 21 dagers betinget fengsel og 5 000 kroner i bot for ved høylys dag å ha befølt en 20 år gammel kvinne på baken og på brystene i en pub. Mannen kjente hennes foreldre og angrepet (sic) kom derfor overraskende, går det frem av dommen.

Felles for de nevnte tilfellene er at kvinner har følt seg angrepet, enten fysisk eller psykisk. Og i enden av denne overgrepstankegangen finner vi en voldtektsmann og forestillingen om at det bor en voldtektsforbryter i enhver mann. Mannlig heteroseksualitet er med andre ord synonymt med overgrep, en offisiell virkelighetsforståelse som ser ut til å ha fått sterkt fotfeste, ikke bare i marginale feministiske grupper, men i forvaltningen, i mediene og i rettsvesenet.

At Folgerø finner det så merkelig at en kvinne reagerer å bli befølt på baken og på brystene finner jeg bare trist. Og det er noen ubehagelige insinuasjoner der. Det foregår på pub. På høylys dag. Hm, hadde hun miniskjørt også, kunne man jo få lyst å spørre. Er det greit fordi det foregår på pub? Eller fordi det er på høylys dag? Jeg forstår virkelig ikke hvor han vil med å ville fremheve dette som så rystende.

Og i en verden der det vel ikke akkurat er dette som er de mest slående eksemplene på overgrep eller “at menns paringstrang til tider går ut over opptuktelsen”, så kjennes det også så uendelig smått å bruke tid på dette. Eller å hevde at dette er et kjempeproblem.