Duste-Dagbladet, del 40065, sånn omtrent.

Dagbladet har kjørt en reklamekampanje for at de endrer på lørdagsmagasinet sitt i en liten evighet, hvilket jo er ganske interessant i en situasjon der avisen ellers ikke har penger og sier opp folk over en lav sko. Nå er det jo ikke alltid man mislykkes med å redde en synkende skute med litt gaffa og en bøtte til å hive vann over bord, men i dette tilfellet så er det nok for sent. Det er bare å forlenge pinen for alle involverte. I går kom dette “nye” Magasinet på banen, og Dagbladet selv oppfører seg som om det er det viktigste i verden. Og det er det jo selvfølgelig for dem. Men er det noe man må lære seg her i verden så er det at de færreste syns at din jobb eller ditt liv er like spennende som du syns selv. De har ikke lært det i Dagbladet. Fikk kaffen helt i vrangen her i går formiddag da jeg oppdaget følgende sinnsyke sak på nettavisen deres. Her er de altså så høye på seg selv at redaktøren for “nye” Magasinet stiller i nettmøte for å snakke om det. Klokken 17.00 samme dagen som det kommer ut. Men samtidig som de syns at de er så viktige at de regner med at folket har tusenvis av spørsmål som må besvares, så er de likevel såpass usikre at de legger ved noen eksempelspørsmål. For eksempel det utrolig spennende spørsmålet “hvor har jeg sett den skrifttypen før?” Ja, det sitter man jo utrolig ofte og lurer på når man leser avisen. Har lest gjennom nettmøtet, som er en pinlig blanding av private hilsner til redaktøren, åpenbare spørsmål fra Dagbladet selv, og så noen veldig fototekniske. Til og med jeg, som er over gjennomsnittet interessert i Dagbladet (litt på den samme måten som jeg leser alt jeg kommer over om Titanic), gidder jo ikke å sitte å nettmøte med en redaktør i en liten filleavis som liker å late som den er stor. Så hva skal man så si om det de selv presenterer som noe helt nytt og fantastisk? Bortsett fra at det altså har en ny skrifttype, så er det helt det samme som før. Selv nettmøte med redaktøren kan ikke redde dem, er jeg redd.