Fineste damen i verden

Hver gang jeg ser dette bildet så får jeg tårer i øynene, og alle historiene hun noensinne skrev står helt krystallklart i hodet mitt. Jeg har lånt en fin biografi om Astrid av en kollega, som fortalte følgende om da hun selv leste den som høygravid:

Noe hormonell som man jo kan være som gravid, hadde altså min kollega lest boken. Ikke bare er Astrid Lindgrens livshistorie rørende i seg selv, men på toppen av det hele må jo min kollega ha tenkt på det nye barnet og alle de fine bøkene hun skulle lese for det.

Like etter at hun hadde lest boken ferdig kom hun på jobb, og fant raskt ut på netttavisene at Astrid Lindgren var død. Hun brøt ut i krampegråt (dette er i et åpent kontorlandskap), og måtte ringe sin mor for trøst. Moren prøvde gjentatte ganger å si at “jammen, hun var jo tross alt 94 år og hadde et fantastisk liv”, uten at det hjalp det aller minste. Hele verden hadde rast sammen for den høygravide, som gråt resten av dagen ned i PCen sin.

Så glad kan man altså bli i noen som skrev alle de historiene man elsket som barn. Ikke så rart i grunnen.