Hver gang jeg ser dette bildet så får jeg tårer i øynene, og alle historiene hun noensinne skrev står helt krystallklart i hodet mitt. Jeg har lånt en fin biografi om Astrid av en kollega, som fortalte følgende om da hun selv leste den som høygravid:
Noe hormonell som man jo kan være som gravid, hadde altså min kollega lest boken. Ikke bare er Astrid Lindgrens livshistorie rørende i seg selv, men på toppen av det hele må jo min kollega ha tenkt på det nye barnet og alle de fine bøkene hun skulle lese for det.
Like etter at hun hadde lest boken ferdig kom hun på jobb, og fant raskt ut på netttavisene at Astrid Lindgren var død. Hun brøt ut i krampegråt (dette er i et åpent kontorlandskap), og måtte ringe sin mor for trøst. Moren prøvde gjentatte ganger å si at “jammen, hun var jo tross alt 94 år og hadde et fantastisk liv”, uten at det hjalp det aller minste. Hele verden hadde rast sammen for den høygravide, som gråt resten av dagen ned i PCen sin.
Så glad kan man altså bli i noen som skrev alle de historiene man elsket som barn. Ikke så rart i grunnen.
Jeg har vært hos tannlegen. Etter å ha blitt dyttet full av valium de siste gangene jeg har vært der, uten at det så ut til å hjelpe stort, fant jeg ut at jeg måtte finne en ny tannlege. Han forrige hadde jeg fordi en venninnne mente at han hadde så fine blå øyner at man kunne bare se inn i dem så trengte man ikke bedøvelse. I don’t think so. Jeg har bitt ham i fingeren og skjelt ham ut både med valium og bedøvelse, blå øyne eller ikke.
Så nå krøp jeg til korset og bestilte time hos en av de dyre tannlegene som reklamerer med smertefri tannbehandling. Og av og til er det faktisk sånn at reklamen passer til produktet – det gikk aldeles strålende. Jeg slapp til og med den jævla pirkeren, som ofte er det som gjør at det rakner for meg. Dessuten har jeg ikke allerede begynt å grue meg til neste gang, og det er jo et godt tegn.
Jeg har nettopp fått tilsendt boken They call me naughty Lola, en gjennomgang av kontaktannonser i The London Review of Books. Den er hysterisk morsom, og anbefales på det varmeste.
Her utfolder de kulturelt interesserte briter seg, og annonsene ligner ikke på noen andres. Her er for eksempel en annonse (denne dukker opp allerede i introduksjonen, det blir villere og villere etterhvert), sakset fra boken:
I’d like to dedicate this advert to my mother (difficult cow, 65) who is responsible for me still being single at 36. Man. 36. Single. Held at home by years of subtle emotional abuse and at least 19 fake heart-attacks. Box no 6207.
Det har åpenbart gått sport i å fremstille seg selv i et dårligst mulig lys her, muligens godt hjulpet av den britiske sansen for humor. Hør bare:
Bald, short, fat and ugly male, 53, seeks short-sighted woman with tremendous sexual appetite. Box no 9612.
Og sånn fortsetter det, den ene mer mislykket og håpløs enn den andre. Løp og kjøp!
Av en eller annen grunn glemte jeg helt å hente billettene til showet Med ræven i fatle som jeg hadde bestilt. Og så jeg som hadde invitert med venner og greier. Men mannen på posten var utrolig grei når jeg stod der litt betuttet og bestillingen min var gått ut på dato.
Så han klarte å få bestilt nesten de siste fem billettene den dagen vi skulle gå, og til og med mye bedre plasser!
Så til dere som skal være med – vi har billetter på 3 rad 
Espen Beranek, here we come! (Det er muligens litt urettferdig å fremheve ham på denne måten siden det er Marit Voldsæter sitt show, men noen friheter må man kunne tillate seg.)
Jeg kom hjem fra pokerlag i natt som den klare vinneren, med hele 128 kroner i pluss i lommen. Men siden jeg så meg nødt til å gå på Peppes-smellen i dag så er pengene allerede brukt opp og vel så det.
Jeg har aldri vært på et mannlig pokerlag, men jeg har en mistanke om at de oppfører seg annerledes enn de kvinnelige. Vi klapper nemlig for alle som vinner store potter – selv når man taper penger selv. “Nei, nå var du flink”, skåles det rundt bordet. Kanskje ikke den mest profesjonelle gamblerholdningen, men du verden så hyggelig.
De som kjenner meg godt vet at jeg er redd for skog, og syns at innlandsnaturen er veldig skummel. I tillegg har jeg alltid ment at argumentet for at Oslo er en fantastisk by fordi det er så kort vei til marka er helt latterlig. Det er vel helst et tegn på at det er en bitteliten by. Alle byer slutter jo et eller annet sted og går over i natur, det er da ikke noe Oslo har enerett på.
Dermed har jeg slett ikke brukt marka i noen særlig grad i de snart ti årene jeg har bodd her. Men noen ganger blir lysten til å gå på ski sterkere enn redselen for trær og skepsisen til hypen om marka. Så i går kveld la jeg ut på tur med Lena – det er jo lysløype der og alt mulig!
Helt helt fantastisk, og nå kommer jeg vel til å bli en av dem som snakker lyrisk om marka i både passende og upassende anledninger.
Forunderlig mange mennesker der en fredags kveld, og noen veldig pussige. Blant annet to kinesere i dongeribukse som åpenbart ikke var veldig skivante. Men veldig søte, lurer på hvordan de fant veien dit?
I barndommen var jeg alltid svak for Cat Stevens, som forsvant fra populærkulturen etter at han konverterte til islam og kalte seg Yusuf Islam på slutten av 70-tallet. Så vidt jeg husker var han rett og slett i mot musikk og angret på alt han hadde gjort før. Et utslag av å ville være mer katolsk enn paven der, altså.
Uansett er han tilbake nå, og jeg må med skam melde at jeg liker den nye hiten hans også. Aner ikke hva den heter, men de spiller den på radioen støtt.
Jeg har ikke hatt en spesielt kul musikksmak på mange år, men nå føler jeg at jeg har nådd et lavmål i min egen kulhetsstatus!
Dette handler ikke om frisører som farger håret på folk og innbiller dem at det er en god ide, men om frisører som ikke sier i fra når det er påkrevd.
Jeg mener ikke å være slem nå, Lars Lillo er en fin mann, men han har jo både kone og venner og noen må da være i stand til å si at “nå Lars, nå har du kommet i den alderen da det er nødvendig å diskutere håret ditt. Should it stay or should it go? Her har du nummeret til en forståelsesfull frisør.”
(Akkurat det siste der høres jo ut som en contradiction in terms, men jeg har en mistanke om at frisører i mannesjangeren er mye snillere enn de skumle vi damene må gå til.)
Siden jeg har sagt opp jobben min har jeg fått et skjema jeg skal fylle ut. Gud vet hvem som har laget dette, det er en slags sjekkliste for alt jeg skal huske å gjøre før jeg forlater åstedet. Et av de artigste punktene jeg skal krysse av er om jeg har levert tilbake firmabilen, og om denne er sjekket for skader og mangler.
Det er jo relativt avslørende, all den tid det beviser at noen faktisk har firmabil her. Det er en dypt bevart hemmelighet, jeg har aldri hørt om det før nå. De vil ha tilbake laptopen også, og igjen er det bare å si: Hvilken laptop da?
Kanskje jeg har fått skjemaet som egentlig bare de i ledelsen skal ha?
Aftenposten melder at TV-selskapene i Kina nå er beordret til å slutte med alt annet enn “etisk inspirerende TV-serier” i kveldssendingene sine.
TV-kanalene skal nå kun få lov til å sende programmer som viser Kina i et positivt lys. For å få til dette har man forbudt følgende:
Importerte TV-serier, inkludert serier fra Taiwan og Hongkong.
Serier som viser sex, pistoler, kriminalitet, kjærlighetsaffærer, skilsmisser eller juridiske saker.
Serier der folk snakker med aksent eller dialekt.
De to første punktene er jo ikke så overraskende, men det med aksent eller dialekt er veldig rart. Har ikke Kina en hel haug med språk og dialekter da? Og hvor undergravende for staten kan det være med dialekt?
Jeg vet jo ikke filla om Kina så det er mulig at dette er helt selvinnlysende for noen. Hjelp mottas med takk.
Siste kommentarer