Naive Owe

Nå har debatten om TV2-dokumentaren “Naive Norge” bølget frem og tilbake i flere dager, og denne gangen må jeg nok si meg enig med Dagbladet for en gangs skyld. Jeg er den første til å etterlyse fornuftige debatter om integrering, men her kan vi vel snakke om en klassisk skivebom, tror jeg. Jeg legger meg egentlig ikke så mye opp i om filmen går over grensen sånn presseetisk, men jeg lurer på om denne Christofer Owe kanskje burde vært beskyttet mot seg selv? Han fremstår jo som veldig naiv og rar, stakkars.

Hele premisset for filmen er jo besynderlig:

Her har vi en fyr som vil flytte til Homlia i et år for å se hvordan det går, og som later som om han ikke har noen ideer om hvor dette skal – han vil bare dokumentere sin hverdag. Og så legger han seg umiddelbart ut med naboene om bråk og matlukt. Har han aldri bodd tett innpå folk før? Fyren sier at han har bodd i New York, så det virker jo litt urimelig. Og hvis han hadde bodd i New York så hadde han vel lært seg til å ikke henvende seg til folk på den måten han gjør? Han er så utrolig nedlatende mot intervjuobjektene sine! “Du er den norskeste pakistaneren jeg har møtt”? Hva er det for noe å si da? Og det at det kommer en eim av “chili eller karri eller hva det nå er” fra naboene som irriterer ham – igjen; hvis det er sant som han sier at han har bodd i New York, San Francisco, Milano og Madrid, så er jo ikke akkurat dette byer der man bor uforstyrret av sine naboers mangslungne liv?

Når krangelen med naboen om maten vel tar av så blir det hele bare latterlig; “også matlukten! Sterk lukt, i perioder flere ganger om dagen!” sier han med en tone av total disbelief som i hvert fall her i huset bare påkaller latteren over hvor trist han er. “Ufrivillig tar jeg del i din husstands liv, jeg har ikke noe behov for, jeg vil ikke, jeg orker det ikke!”, sier han til naboen når de prøver å snakke om det. Du skulle pratet litt med Stranger om hvor irriterende naboer faktisk kan være, gutten min.

Fyren har i det hele tatt et oppheng i mat. Når han prøver å bli venner med noen tenåringsgutter ved Holmlia Gatekjøkken kjøper han seg en kebab, noe som åpenbart er noe av det rareste han noen gang har gjort. “Hadde jeg ikke flyttet til Holmlia hadde jeg aldri gjort dette her”, sier han og ser litt bekymret på maten. Og så filmer han kebaben rett ovenfra, som om det skal understreke et eller annet om at dette er skikkelig rart. Og mens denne kebabspisingen foregår lager han et stor nummer av å plage ungene med spørsmål om de spør om maten er halal, og hva de gjør hvis den ikke er det. Og han virker oppriktig sjokkert over at de sjekker at de ikke spiser gris. Det der med at han har bodd i New York virker bare mer og mer usannsynlig jo lengre ut i dokumentaren man kommer.

Såvidt jeg kan forstå er problemet hans i større grad at han ikke fikser å ha naboer innpå seg enn hvor de er fra. Jeg har tre gamle naboer her i oppgangen som er innmari glad i kokt kål – ikke så stilig det heller, men sånn er det nå en gang når man bor i blokk. Jeg røyker fremdeles inne i leiligheten min, selv om jeg ikke tviler på at det kommer til å forbys ganske snart. Sikkert ikke noe kult for naboene det. For ikke å snakke om at jeg røyker på balkongen – hvor kjipt er ikke det hvis du ikke røyker og prøver å ha vinduene åpne?

En annen merkelig ting: Når han tar med seg en kvinnelig modell som er norsk-pakistansk til rådhuset for å fotografere henne så overfaller han henne med spørsmål om pakistanske menn og integrering og islam i en smørje av uforskammethet. Og når han er ferdig med det så sutrer han til henne også over de vanskelige naboene; “Vet du hva, jeg føler meg dårlig likt”, sier han og jeg sitter her og tenker at det er jaggu ikke rart, så irriterende som du er. Og hun stakkars modellen prøver å sympatisere med ham, men du kan se at hun tenker akkurat det samme som meg. Når han senere filmer seg selv med lyden av naboenes høyrøstethet i bakgrunnen og sier at han syns det er uhyggelig og at “jeg hadde vel aldri drømt om at livet mitt skulle bli på denne måten. Med naboer som skriker til hverandre på et språk som jeg ikke kan forstå”, og ser kjempetrist inn i kameraet så er det igjen bare bisart. Hva er det han vil med dette, egentlig? Og igjen, hallo: er det ikke du som har bodd masse i utlandet da?!

Når han nærmere seg konklusjonen og har blitt drapstruet av naboen, så er det fordi han har gått tungt over kjøkkengulvet fordi det oste så innihampen mat! Er han en slags anorektiker eller? Igjen er det maten som er det store problemet for mannen. Til slutt nærmest bryter han seg inn på et seminar i regi av Thomas Hylland-Eriksen, et riktig fint og akademisk seminar, der han får lov til å snakke om sine praktiske erfaringer. Han starter umiddelbart med å sutre over naboene igjen! Han har bodd i utlandet lenge og har lengtet hjem til den norske velferdsstaten, men hva skjer? Naboene er skikkelig teite, det er det som skjer. Når fyren endelig gir opp og vil selge leiligheten, så begynner han jaggu meg å fortelle megleren også at han ble drapstruet av naboen. “Han er ikke slem, han er bare en temperamentsfull herre fra Asia”.

Jeg prøvde forøvrig å google denne filmskaperen Christofer Owe, og det er ikke et eneste treff å finne på mannen før denne saken dukket opp. Hvilket gjør meg tilbøyelig til å støtte Helge Øgrim i Dagbladet i at dette må være en parodi, og at karakteren Owe er et pesudonym. Nå er jo jeg overordentlig glad i konspirasjoner, men det er den eneste forklaringen jeg kan se.

Dokumentaren er forøvrig mulig å laste ned fra TV2s web-TV.