Jeg kom hjem her på mandag etter å ha sett 2012, og prøvde og prøvde å skrive hvor grenseløst dårlig jeg syns den var. Jeg lovet til og med kinokameraten å blogge det sporenstreks. Men det gikk altså ikke. Ikke minst fordi filmen er så latterlig lang at jeg ikke var hjemme før etter midnatt.
Jeg begynte på et innlegg der jeg gikk gjennom alle de dårlige filmene Roland Emmerich noensinne har laget. Jeg begynte også på en relativt briljant analyse av hvorfor film er så uendelig mye dårligere enn TV om dagen. Men alt falt i fisk. Så det eneste jeg vil si er: Kjedelig, langtekkelig, latterlig og sist men ikke minst; snusfornuftige Hollywood-barn. Få ting kan ødelegge en film like effektivt som det.
Men fine effekter, det skal de ha. Problemet er at det var en time med exposition med de gørre ungene før det, og minst en time for langt etterpå. Den der halvtimen i midten med storslagne katastrofescener hadde egentlig holdt for meg.
Jeg gikk på jobben i går og sutret om hvor ille det var. Ingen sympati å få – sjefen min sa følgende: “Om noe er merket med “drit” og man så tråkker i det – vel, så er det vel ikke driten sin skyld. Dette får du selv ta ansvar for at du brukte penger på.” Som vanlig har han rett.
Få ting er finere enn å få uventede gaver. I dag fikk jeg denne aldeles fabelaktige adventsstaken i posten fra zagabå. Minijulepynt tilpasset minifamilier. Har dog en relativt velutviklet anelse om at denne ikke står på listen over brannsikre juledekorasjoner, så jeg lover å ikke tenne på den og sovne på sofaen…
Ah, det er så deilig med nye TV-serier. Ser Breaking Bad, nok en genistrek fra amc, de som sender Mad Men. Jeg prøvde å begynne å se den en gang tidligere, men fikk liksom ikke helt dreisen på det. Men som Walter sier; det er bare å apply yourself, så går det bedre.
Kort fortalt; Walter White får beskjed om at han har lungekreft, og siden han er en kjemilærer på dårlig lønn, med hjemmeværende kone, en handicappet sønn og en baby på vei, har han akutt behov for penger både til behandling og ikke minst til å hjelpe familen etter at han dør. Så han setter i gang sammen med en tidligere elev å lage narkotika – og som den geniale kjemikeren han er lager han det beste som fins, selvfølgelig.
Ettersom Walter ikke akkurat er vant med å håndtere det kriminelle miljøet, og partneren hans Jessie er dum på omtrent samme nivå som broren til Sookie i True Blood, baller det fort på seg med det ene problemet sykere enn det andre. Det er morsomt, det er spennende, og til tider veldig rørende også. Fine TVn!
Har vært i bursdag med verdens fineste folk, med strålende mat og underholdning og taler og alt som er. Sånn vil jeg også ha bursdag en gang! Med sittned-middag og taler og sånt. Jeg lever åpenbart i den villfarelse at jeg ennå er 22 og det er nok å åpne døren, og så har folk med seg en pose med øl. Må revurdere festbegrepet mitt, kjenner jeg.
Uansett; forretten var asparges med parmaskinke og parmesan, og etter en tur på toalettet føler jeg behovet for å gjenta meg selv.
Det er et kompetansemål (dette er 17. mai-ordet i norsk skole om dagen, kompetansemål er det elevene skal kunne, og det er livsviktig å lære dem det) i videregående skole, på mediefag at elevene i andre klasse skal kunne “gjere greie for arkitekturen til Internett”.
Kan du det? Eller viktigere; aner du hva de spør om her? Hva i alle dager mener de med arkitekturen til Internett?
Sitter og gjør mitt beste for å se gjennom NRKs dokumentarer om murens fall. Noe som tar dobbel som langt tid som nødvendig, samtidig som jeg bare får med meg halvparten av innholdet. Det bufrer og bufrer, og når det ikke bufrer så fortsetter lyden mens bildet henger.
(Update: Noen ganger stopper filmen helt av seg selv og begynner fra begynnelsen igjen…)
Den der bufresketsjen blir bare mer og mer aktuell, dessverre. Kan vi ikke bare løse dette snart?
Fan av Beat for beat også nå. Jeg blir helt sånn uforholdsmessig glad av det. Gidder ikke å skamme meg en gang. Og så blir jeg jo så forelsket i menn som kan synge. Heldigvis spiller de ikke gitar samtidig, da hadde jeg vel stilt i publikum også.
Praksisen avsluttet med to timer som endte med applaus fra elevene en sen fredag ettermiddag, øl i huset, nybakt brød, og Bjarte Baasland hos Skavland om litt. Vet ikke hva som skulle gjort denne dagen bedre, jeg tror muligens George Clooney måtte kommet på døren. Eller Jon Stewart. Eller begge. Akkurat der er jeg relativt frisinnet.
To dager igjen av praksisen – så skal jeg bare levere en oppgave om den, og så skal jeg seriøst vurdere om jeg skal fortsette eller ikke. Kan vel ikke avgjøre det sånn der midt i kampens hete, antagelig. Men det som er helt aldeles sikkert uansett er at tenåringer er fine folk. Hvordan man får dem til å gjøre det man vil er imidlertid fremdeles en gåte for meg.
Har akkurat avsluttet Panserhjerte, den siste Harry Hole-boken til Jo Nesbø. Og jeg skal slett ikke røpe noe som helst, siden jeg kjenner opp til flere som er midt inni ennå. Annet enn at jeg fremdeles er forelsket i Hole. Han er jo så veldig en sånn mann som man vil redde. “Men jeg da! Ligg med meg da! Da blir du lykkelig! Jeg lover!” tenker man hele tiden. Jeg vet ikke helt hvorfor menn liker de bøkene, det er så mye der som handler om kvinner som vil redde Harry.
En periode midt i der så trodde jeg at jeg hadde løsningen og at Nesbø hadde mistet grepet. Det var liksom så såre enkelt, og jeg følte meg som en sånn som alltid vet hvem morderen er. Jeg var miss Marple, rett og slett. Hvilket var en deilig følelse, jeg vet jo aldri hvem morderen er. Jeg ser jo om igjen Poiroit-krim på TV som jeg har sett før, og jeg har lest bøkene før, men husker jeg morderen? Niks. Borte vekke i hodet. Det er da veldig interessant? Det må jo være enten fordi jeg fordøyer krim som om det var seigmenn, eller fordi jeg er dum i hodet. Jeg velger den første tolkningen. For det var det samme denne gangen også. Jeg gikk rett på det forfatteren ville jeg skulle gå på. Dustekjerring.
Er det god litteratur? Nei, kanskje ikke. Er det god krimlitteratur? Så absolutt. Vil jeg fremdeles at Harry Hole og Jo Nesbø skal smelte sammen til en skikkelse og flytte inn her hos meg? Oh, yes.
Jeg kom hjem her på mandag etter å ha sett 2012, og prøvde og prøvde å skrive hvor grenseløst dårlig jeg syns den var. Jeg lovet til og med kinokameraten å blogge det sporenstreks. Men det gikk altså ikke. Ikke minst fordi filmen er så latterlig lang at jeg ikke var hjemme før etter midnatt.
Sendt av idaho 
Få ting er finere enn å få uventede gaver. I dag fikk jeg denne aldeles fabelaktige adventsstaken i posten fra 
Sendt av idaho 
Ah, det er så deilig med nye TV-serier. Ser 
Sendt av idaho 
Har akkurat avsluttet 
