Togterrorisme

Har vært på fjellet med familien i noen dager – klokket 9 mil på ski, en anseelig mengde rødvin, og et forsmedelig tap i TP. Og så satte jeg meg på toget hjem igjen, søndag kveld.

Alle vet jo at de der som snakker i mobil på toget annet enn for å si at “vi er forsinket”, er siste sort. Det er dem evolusjonen burde glemt.

På tur til fjellet satt det en dame ved siden av meg og ringte en fem-seks stykker for å opplyse dem og hele vognen om at “Svein-Ove e dau”.

På tur hjem var det ungdommen, vestkantungdommen, som drev meg fra vettet.

Det er så mangt å hate med gutter i tyveårene med Burberry-skjerf og gamasjer. Ikke skigamasjer, sånne plastgamasjer utenpå bysko. Når man kommer fra skitur! Jeg hadde den utsøkte glede å få en av dem ved siden av meg. Som snakket nonstop i mobil fra Geilo til Drammen. Da røyk batteriet hans, lykkeligvis. Da hadde jeg fått vite at han nettopp hadde brukt 7000 dollar på tur i New York, men han hadde kjøpt masse fete klær, så det måtte bare bli sånn. Og så hadde han vært i Sveits, og der hadde han truffet en fabelaktig dame som bodde i London, men som hadde et chalet i Sveits. Og han hadde IKKE fortalt mamma og pappa at han hadde vært i London og brukt masse penger.

En av de han snakket med avtalte han med at når de ble 30 “og hadde tjent litt penger” så skulle de bare henge på Hawaii og surfe. Og kjøpe chalet i Alpene.

Det eneste som gjorde at jeg ikke gikk fysisk til angrep var at han fortalte noen i telefonen at han hadde fått D på eksamen. Det er det enda noe, jeg satt og fantaserte om at han ble kastet ut fra BI og aldri, aldri, aldri kom til å tjene penger nok til å henge på Hawaii.

Penger ut av vinduet

Har vært en aldri så liten svipptur i Sverige i helgen. Og man blir jo så ivrig når man har fått seg noen glass og plutselig dukker det opp ting man lurer på. Når man nå en gang har den derre iPhonen, så er det jo så greit å sjekke ting på internettet med en gang.

Ikke husket jeg at Sverige var utlandet. Plutselig kom det en melding fra Telenor om at “vi gjør oppmerksom på at du i dag har overskredet 450 kroner på datatrafikk”. Det var da voldsomt, da! Og hva betyr det egentlig – betyr det 451 kroner, eller kan det likegodt bety 7000? Får vel bare vente på regningen. Det kjennes litt som om jeg har blitt tatt i sånn fotoboks og venter på boten.

Trekk også nå. Herregud

Jeg har den siste måneden hatt så utrolig vondt i nakken. Og tenkt opp de villeste skrekkscenarioer om hva det var som feilte meg. Jeg har endt opp på hjernesvulst noen ganger, og vært gjennom de fleste andre dødelige sykdommer jeg kunne komme på.

Helt til det begynte å murre i bakhodet at det åpne soveromsvinduet kanskje ikke er helt bra med alle disse minusgradene. Så jeg har eksperimentert litt, og sovet med ullskjerf en ukes tid. Vips, ikke noe vondt i nakken lenger. Så dermed kan jeg konkludere med at man slett ikke skal gjøre så mye narr av gamle damer som er redd for trekk. Jeg kan også konkludere med at jeg er ganske gammel.

Se det, nytt triks!

Noen har sikkert kunnet dette alltid, men jeg har alltid vært så redd for frisører at jeg har ikke turd annet enn å betale penger for sånne “senior-designere” og “senior-stylister” og hva de nå kaller seg. Men i dag har jeg vært hos en lærling og betalt nesten ingen penger (om man skal sammenligne i det minste, de der andre tar jo en formue), og det ble helt aldeles likt.Så vet man det; om man har gørrkjedelig hår og gørrkjedelig frisyre, så er det helt greit å la de som trener trene på håret sitt. Ingen skade skjedd.

Det tar imidlertid litt lengre tid, naturlig nok. Så jeg har lest en mengde dameblader i dag, og kan jeg bare si; takk og lov at jeg ikke har kjøpt bladene for egne penger. For det er så dårlig!

Det hjelper jo ikke akkurat på at det er startet på året og det kun er slanking og trening og den slags som gjelder. Agnes Ravatn har hatt en serie gående i Dag og Tid i det siste der hun har gått gjennom det som fins på bladmarkedet, og om jeg ikke husker feil, så konkluderte hun med at damebladenes problem hovedsaklig er at de er selvhøytidelige og fullstendig uten humor. Tiltredes herved. (Som vanlig ingenting på nett. Dag og Tid må virkelig ta seg sammen!)

Vil ikke vite mer om skøyter

Jeg er altså så grenseløst lei av de der skøyteløperne og skøyteforbundet og Mueller og Bøkko og hele sulamitten. Og snart er det OL i alle kanaler i ukesvis, og vi kan se frem til helt crazy skiløpere som kommer i NRK-studio med grønt hår eller har på seg en tøysete hatt, og så skal det synges og underholdes og tørrprates i timesvis.

Vi andre får være glade for at vi har alle sesongene av The Wire på DVD.

Alltid dumt å sjekke en god historie

Jeg har en gang hørt at Carol Hathaway egentlig skulle dø i piloten til E.R, men at George Clooney syns hun var så bra at han overtalte produsentene til å skrive henne inn igjen.

Men når jeg nå sjekker det på internettet så var det rene markedsundersøkelser som gjorde det, publikums reaksjon på karakteren var så bra at de skrev henne inn igjen.

Det var det jeg visste at jeg ikke skulle sjekket det, min historie var MYE bedre.

Er det ikke på tide å hverdagsblogge litt igjen, da?

Joda, det er det. Kan jo ikke late som om jeg er en viktig bokblogger i dagesvis heller. Nå for eksempel, er jeg mest opptatt av julepakken fra farmor som har blitt borte i posten. Med hardangersømsduk og selbuvotter. Skulle gjerne hatt de vottene nå.

Mislykket skitur på helt nytt nivå

Chris, som er langt bedre enn meg til å sette i gang ting i friluft, inviterte på skitur i dag. For til tross for at jeg har vært i Oslo siden -97 har jeg aldri vært noe god til å gå på ski her, jeg trenger drahjelp for å komme meg ut i den der Marka.

Jeg går på ski på fjellet. Marka er veldig fremmed og rar for meg, å gå rundt og vase mellom grantrær har aldri vært min måte å gå på ski på. Vi har hytte på Hallingskarvet, og i barndommen gikk jeg på ski på Finse. Så trær og ski har aldri vært en blanding jeg har vært helt komfortabel med. Men det er jo stas å kunne sette seg på banen i tjue minutter i steden for fire timer i bil for å gå på ski, så jeg finner meg i trærne.

Nå viste det seg at banen slett ikke går til Frognerseteren om dagen, den går til Besserud. Og så går det en erstatningsbuss videre. Jeg sier erstatningsbuss, men det er vel tidenes overdrivelse. For det går slett ikke nok busser til å få alle dem som er på vei til toppen unna på en søndags formiddag. Så etter å ha stått i kø i 20 minutter i 15 minus, med 3 ankommende busser som knapt lettet trykket i køen ga vi opp. Og tok banen ned igjen. Og drakk te fra termos og spiste matpakken på banen.

Men vi var da i det minste ute i frisk luft og kom hjem med roser i kinnene, som de gode nordmenn vi jo er. Nå sitter jeg her i stillongsen, og om man ikke hadde visst bedre så ser det ut som om jeg har vært på lang tur. Det får være bra nok.

Jeg og Knausgård

Jeg har, som store deler av befolkningen, ønsket meg og fått Knausgård til jul. Jeg fikk de to første, den tredje kjøpte jeg før jeg kastet meg på toget i dag. Og en syv timers togtur hadde vanligvis fått meg gjennom den, men så sovnet jeg og siklet litt på mannen ved siden av meg, er jeg redd. Så den er jeg ikke helt ferdig med, men jeg har så mye som må ut, og det er jo ikke som om vi er ferdig med dette verket ennå, så jeg kommer vel til å blogge om det igjen, regner jeg med.

Uansett; det gjør litt vondt å si noe om bøkene og prosjektet, for det har jo så mange smartere mennesker enn meg gjort. Og jeg syns det er dypt interessant, på så mange måter. Jeg kjenner at jeg har lyst til å sitte oppe en hel natt med noen og drikke og snakke om det. Fordi det slipper jo ikke taket i kroppen helt, dette. Til det slipper han oss jo altfor langt inn.

Men jeg tenkte å angripe det fra en litt annen kant. For jeg studerte med Knausgård. Det husker han garantert ikke, for de der guttene husker bare andre gutter og så de der små, skjøre jentene de forelsker seg i, som Stranger har skrevet om.

Og jeg vil snakke om de der gutta.  Som både hadde forfatterdrømmer og ville spille i band. Og som var journalister hele studietiden. Og som var de som var viktige i studentmiljøet i Bergen den gangen. De hadde alle posisjoner og verv av noen verdi, de skrev i studentavisen og var på radioen, og før man visste ordet av det så skrev de jaggu i Bergens Tidende også. Og de var så skumle at det i flere år var ren angst å gå inn i kantinen. Og jeg husker det så godt, den der fæle følelsen av at man ikke var smart nok. I ettertid ser jeg at de var ikke så forbanna mye smartere, de hadde bare en kombinasjon av selvtillit, smarthet og dumhet som gjorde at de kunne sitte og velte ut alle de der meningene sine som noen skarve grunnfagsstudenter, og likevel mene at de kunne alt i verden. Det kunne jeg aldri. Jeg visste hele tiden at alt jeg sa ville være dumt, rett og slett fordi jeg ikke visste nok. Og dette var jo midt i den der helvetes postmodernisttiden, og alt jo bare var svada og pølsevev. Eller simulakrum, som vi snakket om den gangen. Tror til og med jeg har skrevet om det i hovedoppgaven. Trøste og bære.

Så derfor altså, så har jeg en ekstradimensjon i min interesse for prosjektet til Knausgård. For han skriver jo om en hel masse folk jeg kjenner. Navngitte, alle som en. Eller folk – menn, for å være presis. De der gutta forholdt seg ene og alene til andre menn, om man ikke var noen de ville ligge med. Men da ville de jo ikke snakke om de der tingene de leste, da ble de romantikere. Og ville ha sånne små, mørke, nevrotiske kjærester. De kjærestene, hvis de fikk være med på pub, satt alltid og var helt stille. Og så satt vi der, vi som forlangte å få være med i samtalen. Og de syns det var så ubehagelig at vi aldri fikk være med igjen. Ofte fikk imidlertid de der kjærestene ikke være med en gang. De hadde hemmelige kjærester som de ville ha helt for seg selv, eventuelt var de litt flaue over at de ikke kunne snakke om Foucault lett som en plett. Men de damene som kunne det ville de jo aldri ha.

Og alt dette finner jeg jo igjen i bøkene. Og det er så dypt fascinerende å lese at de faktisk er sånn inne i hodene sine som jeg hadde mistanke om.

Knausgård er forsåvidt et unntak i denne sammenhengen, fordi han skriver på bokmål. Nesten alle de andre var nynorskinger. Og de var fra ymse steder på Vestlandet, de hadde alle lærerforeldre, og de var alle dypt romantiske. Og konservative. Gjemt bak et studentverniss av opprørskhet, som aldri stakk særlig dypt. Gjemt bak en feminisme som aldri stakk særlig dypt. Gjemt bak alle mulige andre ideologier som aldri stakk særlig dypt. Men å, så viktig det var for dem. De var trangsynte og ekstremt strenge i hva som var lov å mene og gjøre. De hadde så strenge rammer rundt livene sine, at Knausgård blir for meg stående som en representant for en viss type menn jeg møtte på en gang i livet.

Og nå kommer det altså veltende ut, alt det der som de prøvde å skjule i fyll og patetisk fanteri. For de var ikke gode på det en gang. Det er barnedåper i kirken, det er barnebursdager i et miljø man ikke kan utstå, det er fiskepinner og svigermødre, og pertentlige middagsselskaper med bare par, og alle har pyntet seg og tar en konjakk til kaffen. Hvis de ikke ammer. Men det er jo konene, selvfølgelig. Og det var alt de egentlig ønsket seg, hele tiden.

Når Knausgård skriver om å ønske seg vekk, at han kunne dratt til Argentina i steden for å sitte der med nevrotisk kone og kaotisk familie, så er det jo bare sludder. I så fall hadde det jo bare vært å dra. Men nei. Det ligger der som en tom trussel hele tiden. “Jeg forlater deg!” skriker han. Som om noen snakker sånn. Han har de rareste samtaler med kompisen Geir, som er så oppstyltede at om jeg ikke hadde kjente denne sjangeren menn så hadde jeg veddet penger på at de ikke kan ha snakket sånn sammen. Men det kan de altså ha gjort, i min erfaring. De er helt tulleruske, de der gutta.

Men det er fint å se dem avslørt. Og det er så fint at Knausgård sånn som jeg leser ham, ikke helt forstår det selv. Når han beskriver disse andre mennene, hele tiden menn, som var redaktører hist og pist, og satt i redaksjonen hist og pist – han ser liksom ikke helt at det er bare menn. For det gjorde de jo ikke. De var jo helt for kvinners rettigheter, selvfølgelig. Sånn i teorien. Men i praksis så lekte de sin egen lek, i en sånn manneverden av forknytt intellektualitet. Gud, de var rare.

Jeg kjærestet meg inn i den gjengen en stund. Og det var jo et helvete. For jeg er jo ikke en sånn liten sart en. Så han jeg ble kjæreste med sendte meg faktisk en mail midt på natten en gang der mens vi ennå var i en slags pre-forholdsfase, der han siterte hele De Lillos-teksten “Nei ikke gjør det, ikke gjør det nå som alle ser det”. Jepp. Det var artig det. Og det skal jo altså sies, han var en av de hyggeligere av dem. De andre var sjeldent spesielt hyggelig, bortsett fra på den måten man er med noens kjæreste. Litt sånn lett nedlatende.  Men man ble plutselig en del av sånne parkonstellasjoner, selv om vi bare var i tyveårene. Åh, som den pertentligheten deres ville frem!

Og jeg gleder meg så fælt til at den tiden hans i Bergen skal komme for en dag, at jeg skal få vite mer om hva de egentlig tenkte, der de vandret rundt i fløyelsjakkene sine, med de myke krøllene.

Det fins da håp

Etter å ha sett meg gjennom verdens muligens dårligste film, The Sweetest Thing (and believe me, Knocked Up blekner i denne sammenhengen), så jeg meg nødt å ty til egne filmer i bokhyllen for å opprette balansen i sinnet og troen på menneskeheten. Så jeg har vært gjennom det ene og det andre, men landet på The Big Chill.

Den er så fin og rar på samme tid, det er disse stakkars syttitallsmenneskene stuck i åttitallet som prøver å deale med en venns selvmord. Men selvmordet er jo bare motoren som bringer dem sammen, det viktige med filmen er disse vennene sammen. De er så fine og fulle og sentimentale og steine at man vil litt slå dem i hodet med noe hardt og litt være en av dem. Men det er så fine skuespillere, og personlig er jeg jo helt svimeslått forelsket i Jeff Goldblum og har vært det i over tjue år.

Og så er det jo litt rart det der med hun som lar venninnen ligge med mannen sin sånn at hun kan få barn, men skitt au, de hadde jo ikke sånn Storken-klinikk i Danmark den gangen. Så det får gå. Jeg liker den så godt! Og så er det så fin musikk! Vips, verden er ikke lenger et ondt og grusomt sted. Se det, så lite som skal til.