Hvor skal det ende?

Fan av Beat for beat også nå. Jeg blir helt sånn uforholdsmessig glad av det. Gidder ikke å skamme meg en gang. Og så blir jeg jo så forelsket i menn som kan synge. Heldigvis spiller de ikke gitar samtidig, da hadde jeg vel stilt i publikum også.

Lykke!

Praksisen avsluttet med to timer som endte med applaus fra elevene en sen fredag ettermiddag, øl i huset, nybakt brød, og Bjarte Baasland hos Skavland om litt. Vet ikke hva som skulle gjort denne dagen bedre, jeg tror muligens George Clooney måtte kommet på døren. Eller Jon Stewart. Eller begge. Akkurat der er jeg relativt frisinnet.

Joho, to dager igjen!

To dager igjen av praksisen – så skal jeg bare levere en oppgave om den, og så skal jeg seriøst vurdere om jeg skal fortsette eller ikke. Kan vel ikke avgjøre det sånn der midt i kampens hete, antagelig. Men det som er helt aldeles sikkert uansett er at tenåringer er fine folk. Hvordan man får dem til å gjøre det man vil er imidlertid fremdeles en gåte for meg.

Krimidioten

Har akkurat avsluttet Panserhjerte, den siste Harry Hole-boken til Jo Nesbø. Og jeg skal slett ikke røpe noe som helst, siden jeg kjenner opp til flere som er midt inni ennå. Annet enn at jeg fremdeles er forelsket i Hole. Han er jo så veldig en sånn mann som man vil redde. “Men jeg da! Ligg med meg da! Da blir du lykkelig! Jeg lover!” tenker man hele tiden. Jeg vet ikke helt hvorfor menn liker de bøkene, det er så mye der som handler om kvinner som vil redde Harry.

En periode midt i der så trodde jeg at jeg hadde løsningen og at Nesbø hadde mistet grepet. Det var liksom så såre enkelt, og jeg følte meg som en sånn som alltid vet hvem morderen er. Jeg var miss Marple, rett og slett. Hvilket var en deilig følelse, jeg vet jo aldri hvem morderen er. Jeg ser jo om igjen Poiroit-krim på TV som jeg har sett før, og jeg har lest bøkene før, men husker jeg morderen? Niks. Borte vekke i hodet. Det er da veldig interessant? Det må jo være enten fordi jeg fordøyer krim som om det var seigmenn, eller fordi jeg er dum i hodet. Jeg velger den første tolkningen. For det var det samme denne gangen også. Jeg gikk rett på det forfatteren ville jeg skulle gå på. Dustekjerring.

Er det god litteratur? Nei, kanskje ikke. Er det god krimlitteratur? Så absolutt. Vil jeg fremdeles at Harry Hole og Jo Nesbø skal smelte sammen til en skikkelse og flytte inn her hos meg? Oh, yes.

Å, livet er så vanskelig av og til!

Jeg får ikke helt til den der skolen altså. I mitt litt naive hode har jeg trodd at skolen var som før, men det er den jo ikke. Og jeg likte skolen før. Jeg innser jo selvfølgelig at det henger sammen med at jeg var skoleflink, men altså; det er nå en gang sånn at noen er voksne og skal fortelle elevene noe de ikke vet fra før, og noen er unge og trenger å lære om verden. Trodde jeg.

Men det er jo ikke sånn der ute nå for tiden. Nå skal man bare være flink til å komme opp med utrolig kreative ting de skal gjøre på de bærbare PCene sine hele tiden.

De har ikke prøver, de har “vurderingssituasjoner”. Prøver virker visst ikke lenger, er man enige om.

Og når man har praksis og sitter bakerst i klassen og følger med så ser man jo at på PCen sin er de på Facebook hele tiden. Noen spiller Doom. Og kanskje to stykker gjør det de skal. Det er bare så sjukt deprimerende det hele, at nå tenker jeg at jeg ikke kan være der og være del av et undervisningssystem som gjør norske elever så faglig dårlige som de jo er.

Og så kan det jo hende at man har litt uflaks med hvor man har praksis, hva vet jeg. Men det at det konkluderes at elever ikke kan følge med på vanlig undervisning i 45 minutter og at man derfor må komme opp med undervisningsopplegg som er som en dag hos Stig og Stein med lek og moro, noe jeg forøvrig har vært utsatt for på jobb og som er rent HAT fra min side; det er ikke en skole jeg vil jobbe i, altså.

Jeg prøver å ikke slutte på dagen hver eneste dag, men det holder hardt. Jeg har jo gjort det noen ganger før i mitt liv, hver gang når jeg har våget meg over i en jobb i staten. Og jeg burde hørt på Stranger, som prøvde å minne meg på når jeg luftet denne ideen om skolen, hvordan det har gått alle de andre gangene jeg har begynt å jobbe i staten; innen tre måneder har jeg gått i raseri. Men lærer man? Neida! Hvilket jo er ekstra deprimerende når man prøver å gå inn i et yrke der man skal lære andre noe, når man selv åpenbart ikke lærer en dritt…

Argh!

Nå er det jul igjen, og nå er det jul igen…

Ingen har noensinne klart å fange reality-TVs idioti og gode sider på en gang som Nissene på låven, Espen Eckbo og Kristian Ødegårds aldeles geniale realityparodi fra 2001. Og jeg sitter og ser gjennom alt sammen selv om det er oktober, fordi jeg skal vise det til en skoleklasse i morgen.

Ingenting er bedre enn parodi for å få frem hva objektet man parodierer handler om. Og det er så bra! Hurra, hurra, fineste ever. På Platekompaniet selger de den ikke før i november. Som om det var en annen slags marsipangris. Nåvel, om dere får lysten over dere så finner dere vel måter å få sett den på.

Og jeg tenker at jeg muligens må tvangsinvitere folk på grøt og gjensyn hver dag i hele desember. Consider yourselves warned…

Bortskjemt

Jeg innser jo nå at jeg har vært sykt bortskjemt i mange år med å jobbe i gangavstand hjemmefra. Med oppmøte sånn der før ti en gang. Skoleverket derimot… Jeg vet sannelig ikke om jeg noensinne kommer til å makte det, altså.

Ikke på grunn av elevene, tenåringene er en ren glede i hverdagen. Men på grunn av den der klokkestyringen. Og jeg skjønner jo at det må være sånn. Jeg vet bare ikke om jeg er en sånn som kan ha det sånn. Jeg blir glad av å undervise, jeg blir bare ikke noe glad av å gå hjemmefra klokka sju.

Og for dere som har småbarn – ja, jeg vet at dere må dette hele tiden. Men all den tid jeg mer eller mindre frivillig ikke har barn, så forbeholder jeg meg altså retten til en av de fordelene med å ikke ha de små i hus; nemlig å ikke stå opp før fuglene. Men er altså på vei inn i et yrke der det ikke er mulig. Skeptisk nå.

Aldri så galt…

Fordelen med at nye Hallo i uken er så dårlig, er at det gir rom for en helt ny rutine til lørdagshusvasken, nemlig Kari Slaatsveen og Englefjes på P1. DET er fin radio, det!

Jada, The Wire og Mad Men er kjempebra, men altså:

Jeg ser meg gjennom E.R om dagen. 15 sesonger – ikke sånne moderne på 12-13 episoder, men sesonger på 22 episoder. Og du hildrande du, så bra det er. Jeg har sett nesten alle før, men sånn i rekkefølge og intenst volum; det er den beste legedramaserien noensinne. Ikke det at jeg noensinne har tvilt på det, altså. Og nå er jeg på sesong 3, og George Clooney er fremdeles med og redder babyer og gravide tenåringer og roter til livet sitt, og det hele er aldeles vidunderlig.

De klarer å følge så mange faste karakterer, og alle de som bare er der en episode, i tillegg til noen pasienter som kommer igjen, og alle trådene klarer de altså å dra inn, gang etter gang. Det er intet annet enn imponerende.

Sesong 3 er forøvrig den der Jeanies HIV-status kommer for en dag. Og det er jo noe vi ikke snakker om lenger, merkelig nok. Men der i 1996 altså; en ganske så modig ting å gjøre slik de gjør det.

Og ved siden av den uendelig gode dramafortellingen, så ler jeg noe veldig av innføringen av data på County, der de plutselig får direktelinje til nabosykehuset i sesong 2, og det er innmari moderne. Men altså, forbausende lite preget av tiden som har gått, med unntak altså av dataen.

Og her altså, et lite klipp fra sesong tre, der Kirsten Dunst er tenåringen i trøbbel.

Herregud, jeg glemte at jeg var moderne

Altså, når man har dradd en Iphone i hus, som ikke bare kan ta bilder som en hvilken som helst mobiltelefon, men som også er direktekoblet til bloggen, så er det jo usannsynlig amatørmessig å ikke ta bilder når man er på konsert der og da. Men altså. Det glemte jeg helt i ren begeistring. For Stein Torleif Bjella, som jeg har blitt helt sånn barnslig fan av, spilte på Herr Nilsen i kveld. Og jeg glemte kameraet og alt, jeg bare stod og var ellevill og trist på samme tid, og håpet at jeg skulle vinne fruktkurven han loddet ut.

Hver gang jeg hører ham synge får jeg lyst til å flytte til Hallingdalen. Hvilket jo er litt merkelig, all den tid det ikke er er et ubetinget positivt bilde han presenterer. Men jeg blir altså så forelsket i idéen om å være fra bygda. Som jo er en lengt etter å være en slags urnordmann som kan jakte sin egen mat. Veldig rart, siden alt Bjella skriver jo handler om forhold mellom mennesker, og menn og kvinner spesielt, som jo kunne utspilt seg hvor som helst, og slett ikke om bygda som Guds gave. Men altså, her sitter jeg og sjekker finn.no for hus til salgs i Hallingdalen.

(Vil bare tilføye at familien har hatt hytte der lenge, jeg kjenner dalen fra før. Ellers ville jeg jo fremstå som helt koko, å sitte i Oslo som bergenser og helt aldeles plutselig ville flytte til Ål. Stalker, heter sånt …)

Og jeg vet at jeg har lagt ut denne før, men det bryr jeg meg altså ikke det minste om. For hør, så fint!