Slekt altså. Fine ting

Jeg er glad i familien altså. Men det er jo få mennesker på planeten man kan bli så irritert på som familie.

Slekt derimot. Rare søskenbarn og tremenninger, for ikke å snakke om foreldres rare søskenbarn og tremenninger. Og besteforeldres sådanne. Alle lever jo til de er hundre omtrent i min slekt, så det fins noen av dem ennå også.

Og de blir man jo ikke så irritert på, for de er ikke nært nok i familie til at man kan la seg irritere. De er bare eksentriske og gøyale.

Og litt sånn nærmere i slekt, så snakket jeg med min onkel nordpå i sted, og vi snakker altså aldri sammen på telefon utenom på julaften. Men så er det jo så fint når man gjør det, og jeg blir helt overveldet av sånne slektsfølelser.

Og det jeg bare skulle sjekke, er målene på en bokhylle jeg har arvet og som er stuck nordpå fordi jeg ikke eier bil og den har en helt teit form som gjør at man ikke ville fått den med seg i en vanlig bil heller. Og NSB tar ikke reisegods lenger, dustene. Hva er det for noe forbanna pølsevev?

Men nå har jeg altså oppsporet et selskap som kan frakte den for meg (skulle da bare mangle, når man jobber med tittelen researcher), jeg har målene og forhåpentligvis koster det ikke en formue.

Og bokhyllen med den utrolig teite formen som gjør at den egentlig er helt uegnet til å være bokhylle, den er det min tippoldefar som i sin tid har fått laget av en snekker i bygda. Og jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det der upraktiske: La oss lage en bokhylle som passer i dette hjørnet i stuen. Ups, skulle du sett:  minst ti bøker forsvinner inne i hjørnet av hyllen.

Den stod i huset til mine besteforeldre hele min barndom, og de rareste bøker skjulte seg inne i det hjørnet.

Jeg har en mistanke om at jeg hadde likt han tippoldefaren.

Nå er det like før jeg flytter til et sånt “Der som ingen skulle tru”-sted!

Det å sitte i styret i sameiet gir meg ikke akkurat mer tro på menneskeheten. Hva er det som gjør at folk mener at det er helt ålreit å ikke ta hensyn til andre? En ting er nå å ha nachspiel og spille dårlig musikk høyt, det kan jo skje den beste fra tid til annen. Og det er jo irriterende nok, men der har jeg i det minste et snev av forståelse for skurkene, all den tid jeg har holdt på med den slags selv i ganske utstrakt grad. Riktignok i yngre dager. Men å dumpe gamle møbler og assortert søppel i bakgården? Som vi må betale en formue for å få fraktet vekk? Nei, det kan jeg altså ikke huske at jeg noensinne har drevet med.

Dette hadde ikke skjedd om jeg bodde på en sånn liten gård oppunder et fjell i Sogn, med nærmeste nabo 20 mil  unna! Med robåt. Men jeg hadde vel funnet noe annet å irritere meg over. Hadde sikkert syntes geitene var skikkelig duste eller noe sånt.

Bruksanvisning: Hvordan sove i varmen

Jeg er ikke så god på varme. Jeg tror jeg ønsker meg det store deler av året, og når den kommer så går det opp for en stakkar at man egentlig funker best på vinteren. Og høsten.

Men jeg har i det minste funnet en løsning på hvordan overleve natten, basert på utallige netter på hotell uten aircondition i India og andre varme strøk.

Here goes:

1: Dypp hodet i iskaldt vann. Helt kaldt hår* fører kulde gjennom hele kroppen på et øyeblikk.Og så varer det ganske lenge.

2. Pakk det våte håret inn i et kjøkkenhåndkle. (Det må ikke være et sånt ordentlig håndkle, for det er altfor tjukt og suger til seg all fuktigheten altfor fort, og så ligger man der med et varmt håndkle på hodet i steden for. Det hjelper ikkeno, det gjør bare saken verre.)

3. Sove.

Funker som bare det, man blir ikke overopphetet igjen før sånn utpå morgenkvisten.

Repeter fra 1. ved behov.

Puten blir kanskje litt rar, men det får man tåle. Et lite offer i den store sammenhengen.

Dette er jo ikke så komplisert. 20 minus – hold hodet varmt. 30 pluss – hold hodet kaldt. Child’s play, really.

*Jeg aner ikke hva man skal gjøre om man er skallet, da blir vel hodet varmt igjen på et øyeblikk. Sorry, dere må finne en annen løsning.

I dag ligner jeg på:

Jeg har tidligere hørt Kristin Clemet nevnt om meg selv. Akkurat nå ser jeg et pussig mimreprogram på NRK om Lollipop, TV-programmet alle under 60 elsket å hate den gang da. Jeg mener, Rune Larsen og Tor Endresen på et brett, selv en bergenser sliter der. Kanskje særlig en bergenser. Som om man er fra en by der ingenting har skjedd siden 1958.

Uansett; jeg ser til min forskrekkelse at jeg ikke er helt ulik Bettan heller. Fins det en slags generisk look vi tilhører? Er det en sjanger? Er vi i slekt? Å, nå surrer det i hodet!

Nå har det jammen meg skjedd

Jeg aner ikke hva ungdommene driver med på musikkfronten. Og det er lenge siden jeg forstod hva de drev med. Det er jo ingen bombe,  jeg er jo ellers ganske komfortabel med å være mest opptatt av Anita Skorgan og den slags. Men jeg liker jo å være en smule oppdatert likevel, selv om jeg ikke liker det de holder på med. Men når nå alle avisene har skrevet om The Killers, og jeg bare må si “Hæh? Hvem da? Når kom de da?”

Så er det jo fint å ha Spotify. Så jeg har hørt meg gjennom litt, og på tro og ære: Jeg har aldri hørt det før. Virkelig altså. Helt nytt for meg. Gråtende fans på Hove-festivalen? Virkelig? Du store all verden. Ikke det at det er dårlig altså, for all del ikke. Det er mer det at jeg aldri har hørt om dem som ryster meg.

Jeg har blitt min mor. Som i hele min barndom sa at hun ikke hadde hørt om noen ting etter Ella Fitzgerald. Bortsett fra Abba, det tvang jeg henne til å høre på, sånn at hun kunne forklare åssen jeg skulle synge det sånn at det ble rett. Men hun syns det var noe ordentlig søppel, og fortsatte med å spille jazz høyt i heimen.

Vi drev ikke mye med popmusikk hjemme, til min store skam som barn likte ingen av mine foreldre verken Elvis, Beatles eller Stones. Herregud, liksom. Noen fordeler skal man vel ha med foreldre som var unge på 60-tallet. Men neida. Ella. Og Stan Getz. Og om de var helt elleville; Miles Davies.

Men det er ikke så rart at jeg ikke har fått med meg dette; The Killers er jo sånn musikk jeg aldri har likt noe særlig noensinne – Dagsavisens anmelder henviser til Joy Division, noe jeg ikke forstod meg på den gang da heller. Og da var jeg jo tross alt ung og kul, bare ung på den andre måten. Men da visste jeg jo i det minste at de fantes, og kunne nok identifisert dem i en quiz. Men jeg hørte altså på Kiss og Deep Purple og Iron Maiden. Og så Abba helt i skjul.

Og mens jeg skriver: Nå kom det en sang jeg faktisk har hørt før. Mest fordi jeg jobber med purunge mennesker som insisterer på at det er normalt å høre på P3. Det var da endelig en lettelse. Men jeg kunne ikke sagt hvem artisten var om det stod om livet. Før nå, altså. Haha, nå kan jeg kommunisere med de unge!

Not so much…

Fine, fine fjellet!

Jeg har visst ikke nevnt at jeg skal på Vinjerock med Chris i sommer. Samme helgen som jeg har bursdag, til og med. Takket være finfin bursdagsgave fra Chris i fjor, som jeg nesten hadde glemt. Men nå får vi det altså til, og jeg gleder meg som en unge. Og siden vi jo har blitt voksne damer som kanskje ikke er fullt så begeistret for teltlivets gleder lenger, har vi rett og slett leid oss en lavvo. Som står der når vi kommer. Med feltsenger. Camping for viderekommende der, altså. Eller for amatører, som kanskje er nærmere sannheten. Men altså, festivalstemning i tjukkeste fjellheimen er jo bare sånn en dørgande god idé!

Og kanskje tusler vi noen dager i fjellet etterpå. Hvilket jo lukter av en runde med innkjøp av nye fjellklær. Vinterklær kan jeg ikke lenger kjøpe med god samvittighet, jeg har i bøtter og spann allerede. Selv om det jo ikke kjennes så innmari dekadent at det jeg skeier ut med er ullklær. Men jeg har nok altså. Mer enn nok. Men sommerfjellklær? Nei, der mangler jeg nok all slags. Kjenner det helt tydelig.

Vi har forresten plass til flere i lavvoen, om noen skulle ha lyst til å være med på tur.

Og jeg kan visst ikke få sagt det nok; takk til Chris for verdens beste bursdagsgave!

Og så i 20 grader pluss!

Hva som får noen til å velge seg svarte nylonstrømpebukser når sommeren endelig har kommet, se det forstår jeg bare ikke. Ikke så det ut som damen var på vei i begravelse heller. Bare sånn slentrende i verdens verste klesplagg.

Jeg hater nylonstrømpebukser. Stygge, klamme  og vonde er de, og hull går det i dem for et godt ord. De er ubehagelige på alle mulige måter.

Det som er litt forstyrrende, er at når jeg nå googlet nylonstrømpebukser, så fikk jeg en haug med sextreff. Åpenbart en fetisj for mange der ute. Du verden, så rare folk er.

Daily Mail – djevelens verk

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; britiske Daily Mail er den kjipeste avisen i hele verden. I dag har de en sykt irriterende sak om Madonnas siste adopsjon:

If Mercy’s experience of living with the superstar is anything like Madonna’s other adopted child, David Banda, she can look forward to a life of luxury.

Little David has been treated to designer clothes and has dined regularly at some of New York and London’s most exclusive restaurants.

Last year the three-year-old was seen being carried out of the Mayfair eaterie, San Lorenzo’s, a far cry from his native country Malawi where the national dish is a maize-based meal called nsima.

For det første; en smule nedlatende overfor Malawi der. For det andre; hvilken 3-åring i verden bryr seg om exclusive restaurants, liksom? Eller designerklær?  Og hva i all verden er det de insinuerer om det ikke er sikkert barna skal bli behandlet likt? Som om det er en mulighet for at den nyankomne kan bli en slags Askepott stuet vekk på kjøkkenet?

Gud vet hvorfor jeg leser den avisen, altså.

Fineste teksten

Voldsomt så opptatt jeg er av musikk om dagen, jeg som egentlig ikke er så opptatt av musikk. Men akkurat nå altså, fineste sommerlåten på norsk noensinne. (Jeg beklager på forhånd feil i teksten, finner den ikke på nett og skriver av etter hørselen. Matti eller andre må gjerne rette meg.)

Jeg finner den ikke i noen medier man kan dele med folk, men den er på Spotify. Og jo mer jeg ser på teksten; Ikke helt ubetinget hyggelig sex for noen her, åpenbart. Fine sangen.

Stjålen båt (Matti Røssland)

Du e fremdeles ei vakker jenta
nå når båten ligge i ro
men stormen tok med seg alt som va
av spenning for oss to

Det blei ikkje slik vi venta
vi va tause etterpå
eg trudde vi sku finna nye svar
men fikk meir å lura på

Og eg ser du har lyst til å gråta
ver snill å ikkje gjør det
for eg veitt ikkje ka eg ska sei då
nei eg veitt ikkje ka eg ska sei då

Men eg ska ro deg heim øve fjorden
til der du hørre te
Du va ung og nysgjerrig
eg va vill og kåt

Ei somarnatt i ein stjålen båt
Ei somarnatt i ein stjålen båt

Håret ditt sove i måneskinn
Og kjolen din e snart tørr
Eg sku ha visst ka du følte når eg tok på deg
men eg våge nok aldri å spørr

Du e fremdeles ei vakker jenta
den vakraste eg veit om
Men alt det gode forsvann ei natt
og alvoret kom

Og eg ser du har lyst til å gråta
ver snill å ikkje gjer det
for eg veitt ikkje ka eg ska sei då
nei eg veitt ikkje ka eg ska sei då

Men eg ska ro deg heim øve fjorden
til der du hørre te
Du va ung og nysgjerrig
eg va vill og kåt

Ei somarnatt i ein stjålen båt
Ei somernatt i ein stjålen båt

Og eg ser du har lyst til å gråta
ver så snill å ikkje gjer det
eg veitt ikkje ka eg ska sei nå
eg veitt ikkje ka eg ska sei nå

nei eg veitt ikkje ka eg ska sei nå
eg veitt ikkje ka eg ska sei nå

Men eg ska ro deg heim over fjorden
til der du hørre te
Du va ung og nysgjerrig
eg va vill og kåt

Ei somarnatt i ein stjålen båt
Ei somernatt i ein stjålen båt

Trallala, jobb

Mens alle andre går inn i feriemodus, helt velfortjent for en vel si, så skal jeg endelig jobbe litt mer enn en dag i skolen i ny og ne. Og jeg gleder meg fælt, jeg må si at jeg er relativt lei av mitt eget selskap til lunsj sånn on a daily basis.

Ikke for det altså, jeg trives uforskammet godt i eget selskap. Men man blir jo litt tullete av det, unektelig. Så i morgen altså; jobb.

Og ved siden av gleden ved å spise lunsj med noen har en jo gleden ved å faktisk gjøre nytte for seg og tjene sine egne penger. Vrange mennesker ville vel kanskje si at “nytte” og “TV-produksjon ” ikke nødvendigvis hører hjemme i samme setning. Dem om det.